INGEN KOMMENTARER HOVEDSIDE

 

 

 

NOEN INNLEGG I MEDIA ER SÅ UINTELLIGENTE, NAIVE OG FORDUMMENDE AT DE IKKE FORTJENER NOEN KOMMENTARER. DE ER I HOVEDSAK SELVFORKLARENDE I SIN GRENSELØSE DUMSKAP. HER ER NOEN AV DEM:

 

*************************************************************************

Ansvarlig for denne siden er: Oddbjørn Jonstad: jonstad@online.no

 

*************************************************************************

IN G E N   K O M M E N T A R E R

************************************************************************************************************************************************

 

Folkeskikk på avveie

 

Publisert i mai 206

Av Espen Hågensen Rusdal

 

Politisk korrekt er da ikke noe skjellsord.

I det siste har et uttrykk fått stor plass i den politiske debatten. Det brukes av noen få politikere, men ofte. Jeg snakker selvsagt om å karakterisere sine meningsmotstandere som politisk korrekte. Overværer man en debatt mellom Frp og stort sett hvem som helst andre, tar det ikke lang tid før påstanden om at motstanderen er politisk korrekt kommer. Ta Christian Tybring-Gjedde for eksempel. Etter terroren i Paris mente han at ytringsfrihetsdebatten var preget av prinsippløs politisk korrekt flokkmentalitet. Eller Per Sandberg som sier: «Jeg blir litt lei av at alle skal være så perfekte, og politisk korrekte». Hva er det de vil ha? Rabiate meninger og et debattklima der den som skriker høyest får snakke mest? Det er mulig at Frp-politikere tror de er politisk ukorrekte. Men det er da ingen blankofullmakt til å opptre som idioter. Det motsatte av politisk korrekt er da ikke bajaseri.

 

Å kritisere Frp har ingenting med politisk korrekthet å gjøre. Å svare på rasismekritikk med at «jeg er så lei av at alle skal være så politisk korrekte», er å forringe debatten. Da er det ikke lenger sak, men føleri som gjelder. Ifølge Wikipedia var det Mao som først brukte uttrykket politisk korrekt. Helt sant. Det må svi litt for høyresiden? Uansett er det ikke lenger Maos tilhengere som har tatt uttrykket til seg. Nå er det rabiate politikere tomme for argumenter som kaster om seg med utsagnet.

 

Problemet er bare at Per Sandberg, Sylvi Listhaug og Christian Tybring-Gjedde ikke har forstått hva uttrykket betyr og forveksler det med folkeskikk. Å si at «jeg er ikke politisk korrekt, som dere», er ikke en blankofullmakt til å kaste alle hemninger. Politisk korrekt er en udefinerbar størrelse og vil være noe helt forskjellig fra miljø til miljø. I Vigrid vil det ikke være politisk korrekt å snakke varmt om det flerkulturelle samfunnet. Blant Lyns tilhengere vil det være politisk ukorrekt å hylle VIF. Men selvsagt motsatt om vi snur på det. Uttrykket som det brukes i dag stammer fra USA på 90-tallet. Det ble da en del av vokabularet til det konservative Amerika i kampen mot endringer i pensum på skoler og universiteter. Litt sånn; her skal man ikke ha noen progressiv læreplan nei. Siden brukte George W. Bush uttrykket og vips, var det på plass hos FrP og ytterste høyre over hele verden. Men fortsatt er uttrykket fullstendig blottet for innhold.

 

****************************************************************************************************************

First House-ministerens mageplask

 

Kraften i en politisk provokasjon er avhengig av personlighet og forhistorie. Kritikken av Sylvi Listhaugs badetur preller av som vann på tørrdrakten.

 

Av Magnus Hoem Iversen

PhD-stipendiat i medievitenskap, Universitetet i Bergen

 

Sylvi Listhaug hoppet i sjøen i overlevingsdrakt under besøket på den norske redningsskøyta Peter Henry Von Koss i Middelhavet. Hun sa et par ord om flyktninger, og så var spetakkelet i gang. Som PR-stunt betraktet ble det ganske vellykket for Listhaug og partiet, hevder kronikkforfatteren.

Bildene av statsråden i den knall oransje redningsdrakten som flyter rundt i det rolige blå Middelhavet er tapetsert over norsk offentlighet. Hva var det egentlig som skjedde når Sylvi Listhaug lå i sjøen? Det var jo bare et helt vanlig stunt. Et svar på en utfordring. Det ble badet og plasket. Filmet og fotografert. Politikeren steg opp av vannet, og sa noe om hvordan det må kjennes ut å være flyktning og se en redningsbåt. Levde seg litt inn i situasjonen.

Politiske PR-stunt er ikke nytt. Når folk reagerer så sterkt som i denne saken, har det mye med Sylvi Listhaugs politiske personlighet og stil å gjøre. Og her kom reaksjonene raskt: Dette er som å åpne vinduet for å føle på uteliggernes situasjon! Det er som om forsvarsministeren spiller paintball for å kjenne på hvordan det er å være i krig! Noen foreslo at en medierådgiver kanskje kunne hjelpe henne der hun er.

Et sted mellom avisens vinkling, mannskapets utfordring og Listhaugs uttalelser oppsto det noe som vekket sinne hos mange. Det er ikke en badetur i tørrdrakt som gjør at folk blir forbanna. Det er at Listhaug tilsynelatende tror at hun kan si noe om hvordan det kjennes ut å være flyktning etter å ha plasket litt rundt i overlevingsdrakten. Hun drar den for langt. Det blir usmakelig og upassende. Eller som en kommentator skriver; det oppleves som et attentat mot virkeligheten.

Var det et PR-stunt? Ja. Var det meningen å provosere så mye? Kanskje ikke. Ledet Dagbladet an? Ja. Det spiller liten rolle all den tid Listhaug ikke gjør noe særlig for å motvirke inntrykket. Det er åpenbart at First-House-ministeren forstår hva hun er med på når hun er på båttur med journalister. Skader reaksjonene Listhaug? Egentlig ikke.

Om du ser en sporty statsråd som tar en utfordring, tester utstyr og hyller redningsmannskaper, eller en usmakelig situasjon som skriver seg inn i en historie av bagatellisering av flyktningers situasjon (tenk Gullstol-rabalder) kommer an på hva du synes om Listhaug fra før.

Nyheter skapes rundt at noe skjer. Ved å skape liksomhendelser som er nyhetsvennlige, får politikere oppmerksomhet. Om det er journalisten eller politikeren som står bak er litt likegyldig – begge er medskyldige. Den kjedeligste varianten er pressekonferansen. Det er mer avansert å putte Jens Stoltenberg inn i en taxi. Før i tiden, som de fleste nå er enige om at var en litt flau og rar tid, gjaldt det å spille på enkle objekter.

En fordums finansminister, Per Kleppe, poserte med kniv og fenalår for å illustrere at han skar budsjettet inn til beinet. Dagens finansminister tar på seg ishockeydrakt for å fortelle at hun er kampklar før budsjettforhandlingene. Og ja, så har det også skjedd noe siden 80 og 90-tallet: Hockey-Siv blir fotografert av Erna Solberg og lansert på sosiale medier. Det ville jo vært for dumt å ikke skrive om det!

Alt kan komme ut av kontroll. Thorbjørn Jagland hadde kontroll da han skulle sprenge en symbolsk isopormur i Tromsø. Dette skulle fortelle at Norge ikke måtte isolere seg (les: bli med i EU!). Det var sikkert ikke meningen at muren skulle ta fyr, i et hav av flammer og giftig røyk. Det endte med politianmeldelse. Stuntmessig har det egentlig roet seg litt ned.

Reaksjonene på Listhaugs badestunt har vært alt annet enn rolige. Det henger sammen med Listhaug som politisk personlighet – og hvordan hun har opptrådt i fortiden.

Sylvi Listhaug er en sterk politisk personlighet, og slike har en tendens til å dele folk inn i leire av hat eller elsk. Om man synes badeturen og uttalelsene var ok eller helt forferdelig kommer mye an på hva slags partier man liker i utgangspunktet.

I Listhaug ser motstandere en ubøyelig person som maltrakterer komplekse saksfelt som en smilende dampveivals. Som forteller at hun sikkert har skiftet mening en gang, men ikke helt kan huske at det har skjedd. En vrang person, som turer på og bøyer fakta så det knaker for å få viljen sin.

Tilhengere ser prinsippfasthet, en som ikke lar seg påvirke eller trekke hit og dit av ulike hensyn – men som holder målet i synet og viser gjennomføringskraft. De liker at hun aldri unnskylder seg, og opplever nok at hun ivaretar deres interesser.

Når Listhaug sannsynligvis ikke tar skade av stuntet sitt, er det på grunn av dette. Fremskrittspartiet har i tiår fortalt en historie om venstrevridde journalister som behandler dem urettferdig. Dette trykker på alle de gale knappene hos journalistene, som nok misliker å bli avfeid som uprofesjonelle partikaniner.

Dermed vinkler journalistene kanskje litt hardere, kommentatorene skriver mer kritisk, Frp peker på urettferdigheten. Slik snurrer en sirkel av oppmerksomhet som gagner Fremskrittspartiet.

De fleste som reagerer på Listhaugs badetur ville nok ikke stemt Frp uansett. Mange som stemmer Frp (eller der omkring) vil synes at mediene er strengere med Listhaug enn andre politikere, og at de bare hisser seg opp.

Om Listhaug gjør seg selv og partiet sitt usmakelig for Venstre og KrF derimot, kan denne typen badeturer bli et strategisk problem på sikt.

 

****************************************************************************************************************

Passe kjeften sin

 

Ellers kommer Mazyar Keshvari og tar deg.

 

Publisert den 21. mars 2016

Av Marie Simonsen

 

UDI-direktør Frode Forfang har kommet i skade for å si noe Frp ikke liker. Det hender jo stadig at folk gjør, men etter at Frp kom i regjering, er kontrære meninger blitt enklere å stoppe. Det er bare å be folk holde kjeft og stole på Frp.

Mazyar Keshvari, partiets innvandringspolitiske talsmann, synes Forfang bør passe både kjeften og jobben sin etter at han påsto i et intervju med Dagens Næringsliv at EUs avtale med Tyrkia måtte føre til at grensekontrollen opphørte. Forfangs observasjon er rimelig ukontroversiell, i og med at avtalens hensikt er å løse den unntakstilstanden som oppsto i fjor. Over hele Europa håper man at restriksjonene nå kan lempes på.

Men Keshvari vil fortsette det nye kontrollregimet og mener dermed at Forfang blander seg i ting han ikke har noe med. Han opptrer som en utenrikspolitisk kommentator, sier Keshvari til Klassekampen. Nei, grensekontroll må vel Frp fortsatt mene er et nasjonalt anliggende og noe som ikke minst er innenfor UDIs kompetansefelt når det gjelder flyktningregulering.

Men hva er det Frp har mot en åpen debatt? Forfang har tidligere tatt til orde for en omlegging av asylpolitikken, langt på vei i tråd med Frp´s politikk, og da hørte vi ikke et pip om at han gikk ut over sin rolle, så videre prinsipiell synes ikke innvendingen å være. Det er et illiberalt mønster her fra avisbrenning til trussel mot NRK-journalist til offentlig finansiert propaganda og bruk av sosiale medier for å omgå kritiske spørsmål. Personangrep på journalister er også en ny utvikling, særlig når det kommer fra statsråder og partiledelse. Kritikk skal media selvsagt tåle, og gjør det ustoppelig. Det er nettopp hva det spilles på.

Men forsøkene på å ramme enkeltjournalister og fagpersoner man ikke liker, minner mer om Donald Trumps vulgære korstog mot Megyn Kelly. Det er å bruke sin maktbase til å stilne kritikere, og det ville vært uhørt om Erna Solberg eller andre Høyre-politikere gjorde det. Tvert om skal regjeringen etterstrebe åpenhet og være raus, nettopp fordi den kan misbruke sin makt til å være det motsatte.

Keshvari kan ikke sleive med kjeften, som han er kjent for. Han representerer et regjeringsparti når han vil ha Forfang til å tie. Han bruker en politisk makt, som er stor, for å kneble en fagdirektør han oppfatter som brysom. Og han gjør det uten saklig argumentasjon, eller ryggdekning fra regjeringen. Jeg lurer i grunnen på hva Keshvari er redd for. Hvis Forfangs observasjon er helt på jorde, bør han vel greit argumentere mot det uten å ta i bruk maktas privilegier.

At hans første refleks er å gripe til makt fremfor argumenter, er litt Trump. Det virker en stund. Blant dem som liker maktmisbruk og lukkethet.

 

****************************************************************************************************************

Resolusjon om flyktningsituasjonen

 

Av Kristin Gunleiksrud Raaum

Publisert 19.mars 2016

 

Norske kirkeakademiers årsmøte 2016 protesterer mot myndighetenes håndtering av den pågående flyktningsituasjonen. Vi har merket oss at FNs høykommissær og Europarådet påpeker at norsk flyktningpolitikk, slik den utmeisles nå, er i strid med grunnleggende menneskerettigheter slik de kommer til uttrykk gjennom Folkeretten og Flyktningkonvensjonen. Stortinget har ratifisert og forpliktet seg på disse gjeldende internasjonale avtalene. Nå ser vi at nye norske regler, foreslått vedtatt av Stortinget, kan komme til å bryte med disse. Årsmøtet opplever at norsk velferd settes opp mot vårt moralske ansvar for flyktninger, og står i kontrast til et menneskeverd som skal gjelde for alle. Statistikken viser at det overveiende flertallet av de som kommer til landet er flyktninger med behov for beskyttelse, og ikke migranter med andre motiver. Verden forbinder Norge med arven etter Fridtjof Nansen. Denne arven må Norge videreføre. Vi beklager at Norges renomme som forsvarer av menneskerettigheter ute i verden, står i fare for å smuldre opp, ved at vi fører en flyktningpolitikk som er blant de mest restriktive i Europa. Før 2. verdenskrig ble grensene stengt for enkelte folkegrupper på flukt. Vi frykter at vi er i ferd med å gjenta historien. Vi minner om Arnulf Øverlands ord «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.» Vår tid trenger tydelig tale. Snevre økonomiske hensyn og den skammelige tendensen til dehumanisering av folk fra andre kulturer er i ferd med å ødelegge vår nasjons sjølrespekt. Derfor forventer Norske kirkeakademiers årsmøte at Stortinget følger internasjonale avtaler, der folkeretten og menneskeverdet legges til grunn som et overordnet styrende prinsipp.

****************************************************************************************************************

Listhaug må tåle såpass

Av Torstein Hvattum (3. mars 2016)

 

Scenevante mennesker med makt må selvsagt tåle konfronterende, hardtslående journalistikk.

Takk og pris at Kringkastingsrådet torsdag ikke falt for fristelsen til å kritisere NRKs stadig mer pågående journalister.

Rådet diskuterte temperaturen og balansen i den samfunnsaktuelle debatten med utgangspunkt i en haug klager fra seerne.

Spesielt programleder Ingunn Solheims behandling av innvandringsminister Sylvi Listhaug i en Debatten-sending i januar har falt mange tungt for brystet.

Nødvendig

Solheim gjorde jobben hun er satt til da hun inviterte til debatt om den ukontrollerte tilstrømmingen av flyktninger over Storskog.

Listhaug sitter med ansvaret for en svært kontroversiell innvandringspolitikk og må selvsagt finne seg i ubehagelige, kritiske spørsmål fra ordstyrere som har gjort den journalistiske hjemmeleksen og for øvrig opptrer med alminnelig folkeskikk.

Jeg forutsetter at Ingunn Solheim og hennes kolleger er like pågående når politikere, næringslivstopper og andre samfunnstopper i andre enden av den politiske skalaen, inviteres til studio.

Strenge krav

NRK er, enten man liker det eller ei, den største arenaen for offentlig samtale har til lands. Unnlater allmennkringkasteren å stille byråkrater og politikere til veggs når viktige, kontroversielle saker dukker opp, svikter folkene på Marienlyst.

Debatten er kanskje den viktigste delen av NRKs samfunnsoppdrag, og gir allmennkringkasteren en legitimitet som trengs i en stadig mer fragmentert, og kommersialisert mediehverdag.

Vi har rett til å stille ekstra strenge krav til dette offentlig finansierte mediehus som har folkeopplysning som et vesentlig stikkord i redaktørplakaten. I K-rådet torsdag ble det snakket intenst om behovet for å nyansere, engasjere, rydde og utfordre i den samfunnsaktuelle debatten.

Færre gjengangere

Minst like viktig er det å speile hele landet. Det bør være et problem for oss seere, lyttere og lesere at en stor andel av deltagerne i debattprogrammer som Debatten, Dagsnytt Atten, Politisk Kvarter og Ukeslutt er gjengangere. Gjerne menn i femtiårene, bosatt i hovedstaden.

Riktig nok er mye politisk og administrativ makt samlet i Oslo-regionen, men NRK har så langt vist en påfallende mangel på kreativitet og mot i utvelgelsen av eksperter og synsere. Det er mye godt vett og god innsikt å hente i dalstrøkene nord for Sinsen-krysset, for å si det sånn.

Jeg håper Kyrre Nakkim, sjefen for debattflatene på Marienlyst, gjør alvor av intensjonene om å utvide stallen av deltagere i den opplyste samtale. Han erkjenner at Oslo-dominansen er urimelig. Det er et godt utgangspunkt.

Vi trenger også flere unge stemmer. Vi vil høre enda mer fra dem som bestemmer morgendagens samfunnsutvikling.

 

********************************************************************************************************

Det flerkulturelle Norge er en berikelse

Av Espen Egil Hansen  (22. februar 2015)

 

Nestlederen i regjeringspartiet Fremskrittspartiet, Per Sandberg, mener at det flerkulturelle Norge har spilt fallitt. Han tar feil.

Statistisk Sentralbyrå måler jevnlig nordmenns holdninger til innvandrere. Tallene er interessante, og særlig utviklingen det siste tiåret er nyttig å ta en titt på.

I 2014 sa ca 70 prosent av de spurte seg enig i at innvandrere beriker det kulturelle livet i Norge. Tallet var omtrent det samme i 2005. I 2014 svarer i underkant av 30 prosent av de spurte at de er enig i at Innvandrere flest er en kilde til utrygghet i samfunnet. I 2005 svarte 40 prosent at de var enige i den påstanden. Frykten må leses som mindre. Til slutt: I 2014 svarte nærmere 70 prosent at innvandrere bør ha samme mulighet, eller litt større mulighet, til å få opphold i Norge. i 2005 lå andelen på under 60 prosent.

Nordmenn lever i et mer flerkulturelt samfunn enn før, og er blitt mer positive til det.

Nordmenn lever i et mer flerkulturelt samfunn enn før, og er blitt mer positive til det.

Legger vi Per Sandbergs virkelighetsoppfatning til grunn, er det oppsiktsvekkende at nordmenn har disse holdningene. Nå er ikke den virkelighetsoppfatningen alltid like lett å få grep om, slik den endrer seg før og etter beklagelser, og i ulike intervjuer. Men tar vi utgangspunkt i helgens intervju i Aftenposten, gjentar Sandberg at det flerkulturelle samfunnet har spilt fallitt. Han trekker frem fire forhold. Integreringen av innvandrere, økt antisemittisme, begrensninger i ytringsfriheten og økte forskjeller mellom grupper i Norge. Det er nyttig å se litt nøyere på det første av de fire forholdene, integrering av innvandrerne.

Deler av innvandrerbefolkningen hverken ønsker eller lar seg integrere.

Vi vet det finnes problemstillinger knyttet til likestilling, valgfrihet, skolefrafall og deltakelse i samfunnet som ikke gagner integreringen.

Men fra det til å slå fast at integreringen er mislykket, er det et drøyt stykke. For store deler av innvandrerbefolkningen er integreringen tvert i mot svært vellykket, og de gode eksemplene blir bare flere, ikke færre.

Andelen norskfødte med innvandrerforeldre som tar høyere utdanning øker, for å ta ett eksempel.

Andelen er nå høyere enn blant etnisk norske ungdommer i samme aldersgruppe, i følge 2014-tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

Norge har gjort feil, men har også lært svært mye om integrering de siste tiårene. Det har vært en læring som har foregått samtidig med at innvandrerne kom til landet, og slik må det være. Flyktingene og asylsøkerne som kommer til Norge har behov for beskyttelse nå. De kan ikke vente til vi har laget en perfekt integreringspolitikk, tilpasset alle varianter. Selvsagt er det ikke perfekt, og erkjennelsen av blant annet skolefrafallsproblematikken og radikaliseringsutfordringen er nettopp eksempler på det. Men disse utfordringene rettferdiggjør ikke de dystre beskrivelsene som blant andre Per Sandberg har så lett for å servere.

Norge er blitt et rikere land med innvandringen. Vi må jobbe for å gjøre integreringen av dem som kommer hit stadig bedre, slik at de - og vi - raskt får gleden av deres deltakelse og bidrag til samfunnet vårt. Derfor er det nødvendig å diskutere god og dårlig integrering. Nordmenns positive holdninger til innvandring er et godt utgangspunkt for at den debatten skal bli god.

 

********************************************************************************************************

 

Skapet på plass, FrP!

Av Ørnulf Sandbæk     (20. februar 2015)

 

Per Sandberg, og i dag Jan Arild Ellingsen, kaller endelig en spade for en spade og plasserer skylden for norske IS-terroristers drap hos KrF og de andre partiene. Sandberg sier endog at KrF har ønsket det slik. Til dette bildet føyer også ordene "snikislamisering" seg, og Leirsteins famøse likes. Det er greit at FrP slipper katta ut av sekken - sier hvor skapet skal stå. Derfor mener jeg at jeg at det er greit for meg å hevde at FrP's steinharde retorikk om muslimer og islam var en sterk drivkraft for Breivik den skjebnesvangre dagen i 2011. Jeg har også merket meg Civitas forsøk på å distansere Breiviks handlinger fra retorikk a'la FrP's. FrP har ikke noe sterkt ønske om å skille terror fra islam. På samme måte har ikke jeg noe sterkt ønske om å skille FrP's metodiske retorikk, fra Breiviks handlinger. Faktisk mener jeg at Breiviks handlinger vekket et raseri i folket, et raseri over et samfunn som har "råttnet på rot" - en beskrivelse heiet fram av bl.a FrP. Således beredte Breivik en del av grunnen for regjeringsskiftet i 2013. Brevik fikk det som han ville. Jeg gjør som FrP: jeg sier hvor skapet skal stå. Eller?

 

********************************************************************************************************

 

Den framleis mistenkjande Ness

 

Av Einar Rysjedal. På vegne av mange raude i Høyanger i Firda 18. desember 2014

Det er godt at provokatøren Jostein Ness trekkjer tilbake sine insinuasjonar om at vi tre raude i Høyanger kunne kome til å ta i bruk Gestapo-metodar (avisa Firda 18. des.). Det skulle berre mangle – elles kunne han lett fått ei injuriesak på nakken. Og: Underteikna har vunne injuriesaker mot borgarleg hetsprodusentar før.

Elles er Ness sitt innlegg krydra med påstandar om at Pol Pot og Røde Khmer var vårt ”store ideal”. Vi kjenner faktisk ikkje nokon Raudt-folk som kjem i den kategorien. Vi skal vedgå at vi såg opp til ei frigjeringsrørsle som leia an i kampen mot USA sine 2.756.941 tonn bomber over dette vesle landet. Til samanlikning slapp dei allierte i 2. verdskrigen totalt 2 millionar tonn bomber (inklusive Hiroshima og Nagasaki)! USA måtte gje opp i 1975.

Det tok tid før det blei kjent kva overgrep Røde Khmer gjennomførte, men allereie i 1981 blei det i AKP sitt tidsskrift Røde Fane skrive at Pol Pot og Røde Khmer brukte makt og terror mot sitt eige folk. Dersom norske styresmakter har kjent til dette frå før, er det vel meir alvorleg at alle norske regjeringar frå 1981 til 1993, med statsministrane Harlem Brundtland, Willoch og Syse, støtta Røde Khmer si eksilregjering kvart år når dette var oppe til avstemming i FN si hovudforsamling. Denne stemmegjevinga frå regjeringar og statar har vel dessverre betydd meir praktisk og internasjonalt for Pol Pot og Røde Khmer enn Steigan sitt besøk og påfølgjande meir kortvarige verbale støtte.

Sjølv om Ness no heldigvis har trekt tilbake påstandar om oss som framtidige gestapistar, held han fram i same duren om partiet Raudt. Han nemner at partileiar i Fedrelandspartiet vart ”nesten slegen i hel”. Han skriv om Blitzarane, og han skriv om angrepet mot den israelske ambassaden. Han fører ingen bevis for at det er Raudt som har stått for dette. Årsaka er enkel – heller ikkje Ness kan bevise noko som er usant.

Ness veit like godt som alle andre at det er dei høgreekstreme som har stått for den politiske valden i Noreg. Først var det eit naziinspirert bombeangrep mot ein Oktober-bokhandel i Tromsø i 1977, deretter eit sameleis inspirert angrep mot eit fredeleg 1. mai-tog i 1979 i Oslo og Hadeland-drapa i 1981. Den mest kjende høgreekstreme valdsutøvaren er det fascistiske enkeltmannsføretaket Anders Behring Breivik som faktisk i si tid tilhøyrde FrP.

Elles må vi til slutt seie oss djupt og inderleg einige med Ness om at dette bør vere siste ord i denne saka.

********************************************************************************************************

En forskrift basert på arvesynd

Det er ikke riktig å straffe barn for deres foreldres synder.

Av Reber Roald Iversen. Leder i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom Bergen     (26. september 2014) 

Regjeringen har sendt ut endringer i utlendingsforskriften. Norsk Folkehjelp er kritisk til at et land som Norge utarbeider forskrifter der man blir stilt til ansvar for foreldrenes synder - med andre ord, en forskrift basert på arvesynd. For oss er det å ta imot mennesker på flukt en viktig del av vårt humanitære arbeid i Norge. Vi har et sterkt fokus på barn enten de kommer alene eller sammen med sine foreldre.

Når myndighetene nå vil innføre en hovedregel om at foreldre må ha medvirket til identitetsavklaring og retur for at deres lengeventende barn skal få opphold, er det grunn til bekymring. Fokuset blir overført fra barnet til foreldrene. Dette er ikke til barnets beste.

Barn må behandles som enkeltstående individer, og ikke settes til ansvar for foreldrenes handlinger. «Barnefaglig forsvarlig» er et nytt begrep myndighetene lanserer i høringen. Innholdet i begrepet er både lite konkret og uforståelig. I en så viktig forskrift som skal ivareta barnets rettigheter kan det ikke være rom for tolkningsmuligheter.

Vi har full forståelse for at et samfunn må kunne identifisere sine borgere. Som asylsøkere har man som regel ikke ID-papirer fra hjemlandet eller tør å bekrefte sin egen identitet fra starten av prosessen. Det er mange grunner til dette. Det spørsmålet vi må stille oss er om det er barnefaglig forsvarlig å returnere barn som har bodd i Norge i mange, mange år, med den begrunnelsen at ikke foreldrene har samarbeidet om retur og fremskaffelse av ID?

Barn har bare en barndom. Den er verdifull, og bør være en tid som preges av trygghet og varme. Det har vi som nasjon en plikt til å bidra til. Regjeringen må lytte til råd fra fagfolk og organisasjoner som jobber på feltet, og sette barns beste høyest.

********************************************************************************************************

Egoistiske Europa ”EGOROPA”

Av Frøydis Skaug-Andersen     (25. september 2014)

Hva skjer med flyktninger som overlever den farefulle reisen til nødhavnen Europa?

I alle land langs den europeiske grensen skjer nøyaktig det samme. Velferd, omsorg og trygghet forsøkes ivaretatt best mulig for alle, bortsett fra for flyktningene som trenger det mest. Folk som søker beskyttelse og en fremtid i Europa risikerer å bli jaget, ranet, mishandlet, drept, kriminalisert og ydmyket- og det skjer i hele Europa!

Europa respekterer FNs internasjonale menneskerettigheter, men til tross for det blir båtflyktninger som forsøker å finne en nødhavn langs den europeiske kysten møtt av væpnede militære fartøy som vil presse dem tilbake til det landet de kommer fra og hindre dem fra å gå i land.

Flyktningene kommer fortsatt iført redningsvester i oppblåste gummibåter, men reisen er blitt mye farligere og dyrere enn tidligere. Nå reiser flyktningene i mørket og når været er så dårlig at de har en sjanse til å komme til EUs kyst uten å bli oppdaget av militære patruljebåter og derved tvunget tilbake til dit de kom fra. For noen er sjøveien til Europa deres siste reise. Et fellesskap av ti europeiske journalister som bruker databasen 'The Migrant Files, forteller at siden år 2000 har flere enn 23.000 mennesker mistet livet som følge av militariseringen av Europas grenser.

Regjeringene langs den europeiske kysten bruker store pengesummer på avanserte overvåkingssystemer og flere væpnede patruljebåter for å stoppe bølgen av flyktninger inn til Europa, i stedet for å hjelpe mennesker i humanitær nødsituasjon. De væpnede patruljebåtene og de avanserte overvåkningssystemene har ikke til hensikt å redde liv, men å skremme vekk flyktninger. Det er for eksempel innført militært vakthold langs fastlandgrensen mellom Tyrkia og Hellas og det har ført til at flere flykter via sjøveien til de greske øyene i stedet.

Den greske øya Samos ligger nær det tyrkiske fastlandet. På Samos har antall flyktninger økt med mer enn dobbelt så mange hittil i år, sammenlignet med fjoråret. Flyktningsruten via Tyrkia til Hellas er en av de viktigste for mennesker som flykter fra redslene i Syria, Irak, Afghanistan, så vel som fra Somalia og Eritrea.

I dette øyeblikk er samtlige flyktninger på den greske øya innelåst i en interneringsleir som ligger skjult for lokalbefolkningen. Leiren er tilrettelagt for å ta i mot 280 mennesker, men pr i dag bor det 1000 flyktninger der, deriblant mange barn. Flyktningene har tatt seg inn i landet uten gyldige dokumenter og anses derfor som kriminelle, at de er flyktninger anses ikke som formildende. De 16 babyene som er der nå, får liten tilgang på morsmelkerstatning eller rene bleier og vannmangelen er stor for små og store. De ansatte i leiren samler privat inn bleier og såpe til barnefamiliene, men får ingen hjelp av ledelsen i interneringsleiren.

Det tar ti dager fra en nyankommet flyktning ankommer leiren til han eller hun får legesjekk. Man kan tenke seg hvilken katastrofe det kan føre til om en flyktning er smittet med ebola. Vannmangelen er kritisk, det er ikke nok drikkevann og vann til dusj og toalett er det bare å glemme. Leirens lege gjør en heroisk innsats og har forsøkt å få relevante myndigheter til å gripe inn, uten å lykkes.

Det som skjer inne i leiren blir holdt skjult av ledelsen og politiet på øya. Det er vanskelig for leger, psykologer og oversettere å komme i kontakt med flyktningene og ingen av lokalbefolkningen har naturlig veiene forbi der interneringsleiren er lagt. Ingen får vite hva som skjer inne i leiren. De ansatte er fortvilede, men det er ikke noe å snakke om i forhold til hvordan flyktningene som er låst inne opplever situasjonen. De som daglig jobber innenfor interneringsleirene har første hånds kjennskap til hvor inhumant systemet er og ser smerter og traumer blant flyktningene. De skriver rapporter som sendes oppover i systemet, men ingen forbedring skjer for flyktningene. Statsansatte med høyre stillinger forsøker hjerterått å holde rapporter og vitneutsagn om den forferdelige situasjonen skjult fra offentligheten.

4.august 2014 ble det sendt et brev til den øverste politisjefen i Hellas fra politimesteren på Samos. I brevet klaget politimesteren på ansatte som kritiserer i rapporter hvordan interneringsleiren blir drevet. Behovene til flyktningene var ikke sentralt i politimesterens appell. I brevet stod det; "Derfor ønsker vi å få tilsendt et tilstrekkelig antall polititjenestemenn (minst 70 personer totalt), som vil administrere det enorme volumet av innkommende ulovlige innvandrere, samt støtte i form av biler, enhets-fingeravtrykk, magnetisk sikkerhetskontroll og røntgen maskin for å lette politiet arbeid, før vi ender opp i en meget ubehagelige situasjon for oss alle.

Han nevnte ikke hvilke ubehageligheter flyktningene må tåle uten vann, klær, soveposer eller senger. Han nevnte ikke noe om barna som er fengslet i strid med menneskerettighetene.

Flyktningene holdes minimum en måned i interneringsleiren fordi de har tatt seg inn i landet ulovlig. Mange har vært innesperret i flere måneder uten å få noen forklaring på hvorfor. Når de endelig kan forlate leiren får de med seg et dokument som gir dem 30 dager på å forlate landet, eller de kan de søke asyl med minimal sjanse på å få bli. Mange forsøker å forlate landet illegalt for å komme seg til andre europeiske land.

Flere av dem som søker til Athen blir en av de mange usynlige papirløse i hovedstadens gater, uten noen rettigheter og kan lett utnyttes av hvem som helst. De papirløse må være ekstremt årvåkne for å unnslippe både fasister og politiets trakassering i Athen. Blir de tatt av politi havner de i fengsel i 18 måneder før de blir tvangsreturnert til landet de kommer fra. Dette gjelder både for voksne og barn.

I Athen har det utviklet seg mange illegale bedrifter som hjelper flyktninger med overnatting og falske ID papirer. De har et stort rømningsnettverk og tar seg godt betalt for det. Mange har ikke penger til dette og sover på en pappkartong på gaten om natten, uten utsikt til å kunne flykte videre. Å leie seg en madrass for natten koster det samme som 49,-norske kr, det er mye penger for den som ikke har noe.

De ansatte i interneringsleirene på øyene ser flyktninger fulle av håp reise til Athen, men frykter for hvilken fremtid som venter på dem der.

Hege Ulstein sier ” Tanken på det som skjer i Middelhavet er bare til å holde ut hvis man anser flyktninger som mindre verdt.”

Lokalbefolkningen på Samos er redde for å havne i trøbbel hvis de har direkte kontakt med flyktninger. Noen greske venner vurderte å kjøpe en sterkere båtmotor, slik at de kunne kjøre ut for å hjelpe til når de så flyktninger i vanskeligheter på sjøen. De besluttet å la være fordi de var sikre på å bli anmeldt for menneskehandel om det ble oppdaget at de hjalp flyktningene fra å drukne i havet. Frykten var ikke ubegrunnet. Grekere som ser på flyktningene som sine medmennesker og som forsøker å hjelpe dem, blir straffet ved at biler og båter blir konfiskert og de blir anmeldt for menneskehandel.

Det er lett å sammenligne den heroiske innsatsen som tilfeldige båtturister gjorde for de vettskremte ungdommene på Utøya for noen år siden, med grekerne som blir skremt vekk fra å hjelpe medmennesker i nød. Det er vi europeere som er lykkejegere når grunnleggende menneskerettigheter blir brutt i forsøket på å holde flyktninger vekk fra vår velstand.

De siste dagene har Leger uten grenser levert mange soveposer og EU-kontrollører har ankommet leiren. Vi får håpe dette vil resultere i positive forandringer for flyktningene….

********************************************************************************************************

En fremtid sammen

Av Tor Bach     (25. august 2014)

Muslimer og ikke-muslimer tok til gatene mot ekstremistene.

Dagens demonstrasjon mot ISIL var en historisk demonstrasjon hvor muslimer gikk i spissen for å forsvare demokratiet og menneskerettighetene.

Denne kommentatoren har ikke tenkt å gi seg inn på noen objektiv nyhetsreportasje fra mandagens demonstrasjon. Han var nemlig demonstrasjonsvakt og opptrådte derfor ikke fritt og uhildet.

Fra denne ufrie og hildede posisjon vil jeg dog gjøre noen betraktninger. Det er nemlig mye som er historisk med denne demonstrasjonen, altså utenom at undertegnede for en gangs skyld gikk i tog av andre grunner enn at han lette etter spisevognen.

For det første kan vi fastslå at innvandrernes og flyktningenes barn ikke bare har krevd sin plass i samfunnet, de har tatt den. Der hvor foreldregenerasjonen av mange grunner gikk stille i dørene ser vi nå en gjeng unge muslimer som uten å representere de tradisjonelle organisasjonene tar et initiativ som skaper et så stort momentum at foreldregenerasjonen, representert ved imamer, politikere og islamsk råd rives med av flodbølgen. Ikke bare det men de lager en demonstrasjon som alle partilederne på Stortinget slutter seg til og hvor det ville vært politisk umulig å ikke støtte opp om det som skjedde.

Den unge mannen som tok det første initiativet var så rørt at han gråt da han takket de fremmøtte, og han var ikke den eneste med en stor klump i halsen.

Tradisjonelt har ekstremister som påberoper seg islam kunnet holde på i fred. Mange muslimer har vært redde for å heve røsten, mens andre har vært redde for å kalle ekstremistene for frafalne. Denne demningen er nå brutt. Etter demonstrasjonen ble en tilhenger av Profetens Ummah på facebook avvist med at han var en vantro geit.

For de muslimfiendtlige miljøene var demonstrasjonen en katastrofe. De vet simpelthen ikke hvordan de skal håndtere saken. De fåtallige SIANistene som ropte «ingen løgnere i våre gater» ble resolutt gitt oppholdsforbud av politiet og bedt om å fjerne seg fra sentrum. Deres lille trøst er imidlertid at Dagbladets Marie Simonsen mente at det ikke var så mange muslimer tilstede. Hvorvidt Simonsen ventet seg horder i burka eller turban vites ikke. Riktignok var det noen turbankledde imamer der for å tale, men i all hovedsak så de mange fremmøtte muslimene ut som folk flest. Litt synd, egentlig at de ikke ser mer eksotiske ut, går i flagrende gevanter og roper jalla, jalla i ett spenna renn, men sånn er nå engang det flerkulturelle Norge.

Selv Human Rights Service, som ellers pleier å være et oppkomme av edder og galde klarer ikke helt å finne tonen og melder noe halvhjertet om frihetsverdier og niqab. I Document snakker man om plystring i mørket, men det tar heller ikke helt av. Det ble stusselig, dette. Man har i alle år skreket og båret seg. Muslimer har, til tross for gjentatte resolusjoner fra de samme muslimer, blitt avkrevet en avstandtagen fra terror og ekstremisme. Ja vel, som man roper i skogen får man svar. Demningen har røket og svaret fra Oslos unge muslimer var massivt.

Foran Stortinget sto Siv Jensen. Hun holdt ingen tale, og det var sikkert klokt. Hva skulle hun snakket om? Snikislamisering? At muslimer må ta avstand fra terror? At hennes parti i alle år har advart mot… eh, ja, det var det, da. Hennes parti har i alle år advart mot og mistenkeliggjort menneskene som sto der og demonstrerte for demokrati, mot vold og ekstremisme. Hadde jeg vært henne hadde jeg også holdt meg i bakgrunnen. Det er nok greiest i bakgrunnen når lyset blir for skarpt, lyset fra unge øyne som stråler mot en felles fremtid i dette landet.

********************************************************************************************************

Kan asyldebatten bli klokere?

Av Elin Berstad Mortensen    (23. mai 2014)

Uriktige og hatefulle uttalelser om asylsøkere på nettet må trekkes frem og møtes med opplysning og kunnskap.

«Det idiotisk naive inntaket av lykkejegere som dere, som settes på trygd så snart de kommer seg innom må stoppe.» - Erling Halås, 21.01.2014, kommentarfeltet, ABC nyheter.

«Folk vil dø, folk vil bli (gjeng)voldtatt, og 8-åringer vil bli banket opp i ransforsøk med dagens asyl-/integreringspolitikk.» - Thor Andersen, 18.03.2014, Kommentarfeltet, NRK Ytring.

Slik omtales asylsøkere i nettdebatter. Av nordmenn under fullt navn og bilde. Ofte kalles de som kommenterer hatefullt eller uriktig i nettdebatter for nettroll. Imidlertid er det ikke uvanlig at vanlige folk, samfunnspersoner og politikere uttaler seg uriktig og mistenkeliggjørende om asylsøkere.

Statsminister Erna Solberg skrev på bloggen sin i 2009 at «Veksten av grunnløse søknader er ute av kontroll», og hun har uttalt at «Det er tungt å leve i land som Somalia og Afghanistan. Men dårlig helsestell, manglende jobb og harde sosiale forhold gir ikke rett til asylopphold i Norge».

«Bekvemmelighetsgrunner»

Uttalelsene gir inntrykk av at somaliere og afghanere, som er blant de største asylsøkergruppene i Norge i dag, kommer hit av bekvemmelighetsgrunner. Realiteten er imidlertid at disse menneskene flykter fra to av verdens mest krigsherjede land hvor sikkerhetssituasjonen er særdeles vanskelig.

I 2009 sa Frp-leder og finansminister Siv Jensen i en valgkampdebatt: «Det folk ute i Oslos gater ser, er en stadig økende flom av kriminelle asylsøkere som selger dop og voldtar jenter uten grunn.»

Alvorlige kriminelle handlinger kobles ofte til asylsøkere uten at det nødvendigvis er empirisk grunnlag for sammenstillingen.

Alvorlige kriminelle handlinger kobles ofte til asylsøkere uten at det nødvendigvis er empirisk grunnlag for sammenstillingen. Retorikken vi ser hos sentrale aktører i den offentlige debatt brukes også av folk flest, vi finner den igjen i holdninger om asylsøkere og i et strengere politisk klima. Mens solidaritet og humanitære hensyn var sentrale elementer i asyldebatten tidligere, stemples dette i dag som naivt.

Dagens debatt handler om mer kontroll og sanksjoner.

Kjeltring og voldtektsmann

I høst gjennomførte Respons Analyse en opinionsundersøkelse på oppdrag fra Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS). Den viste at 39 prosent av alle nordmenn er enige i påstanden «mange asylsøkere er kriminelle». 41 prosent mener det er nødvendig med lukkede mottak for alle som søker asyl i Norge.

På et åpent spørsmål om hva en forbinder med en asylsøker fikk vi svar som snylter, kjeltring, løgner og voldtektsmann.

Det bør bli allmennkunnskap at en asylsøker er en person søker beskyttelse i et annet land, og at de fleste asylsøkerne i Norge kommer fra Eritrea, Syria, Somalia og Afghanistan. Folk flest vet lite om Eritrea, selv om eritreere var den største gruppen asylsøkere til Norge i 2013 og omtrent 2150 av dem fikk beskyttelse i Norge i 2013.

Uriktighet og hat må møtes

NOAS mener at uriktige og hatefulle uttalelser om asylsøkere på nettet må trekkes frem og møtes med opplysning og kunnskap. Derfor har vi lansert nettsiden bliklokere.no. Folk tagger hat og usannheter om asylsøkere i nettavisenes kommentarfelt med #bliklokere, så svarer NOAS på bliklokere.no.

NOAS ber Erna Solberg og andre meningsytrere på nett om å bli klokere i sine fremstillinger av asylsøkere.

Vi satser på at ingen som kommenterer dette innlegget i asyldebatten får #bliklokere-tagger.

********************************************************************************************************

Det er lov å elske sitt land

«For at vi skal elske vårt land, bør vårt land være til å elske».

Av Per Edgar Kokkvold (10. mai 2914)

Førstkommende lørdag feirer vi vår nasjonaldag. Tre uker senere, den 6. juni, feirer svenskene sin.

 «Den svenske flaggans dag» har vært uoffisiell flaggdag siden 1916, den ble offisiell i 1982, og ble offentlig høytidsdag i 2005. Men både progressive og ikke fullt så progressive svenske venner forteller meg at de nøler med å flagge – for ikke å bli mistenkt for å tilhøre Sverigedemokratene, det fremgangsrike, sosialkonservative, nasjonale, høyreekstreme partiet til Jimmy Åkesson.

Dit har vi ikke kommet i Norge. Heldigvis. Fremskrittspartiet står relativt fjernt fra Sverigedemokraterna, og hos oss ser det ikke ut som noen skammer seg over å flagge på nasjonaldagen. Det flagges over alt, og det er ikke bare på stengene det flagges. Det flagges også på brystet, med sløyfer i rødt, hvitt og blått, så lange at de nesten soper bakken. Her hvor jeg bor, flagges det på alle stenger, også på de mange (nesten alle, når sant skal sies) som sto nakne 16 dager tidligere, på en annen viktig dag i vår nasjons historie, som også fortjener å bli markert med respekt, fordi den med sine krav om rettferd har bidratt til å gi flere mennesker større frihet enn noen annen dag.

Nasjonalisme og patriotisme

Vi feirer nasjonaldagen. Men nasjonalismen er i miskreditt. Og godt er det. For det er forskjell på nasjonalisme og patriotisme, eller, om man heller vil, på nasjonalisme og fedrelandskjærlighet.

Den som har definert denne forskjellen best, er min politiske favorittforfatter, som ikke overraskende er britisk, og – kanskje noe mer overraskende – liberalkonservativ; den lyseblå, for ikke å si lyserøde toryen Ian Gilmour alias Sir Ian Gilmour alias Lord Gilmour of Craigmillar. Gilmours far, Sir John, var baronett, bestefaren Viscount Chelsea, oldefaren den 5. jarlen av Cadogan, mens Gilmour selv var gift med Lady Caroline Margaret Montagu-Douglas-Scott, yngste datter av den 8. hertugen av Buccleuch and Queensberry. Jeg nevner dette for dem som fortsatt måtte tro at det ikke kan komme gode sosialdemokrater fra de høyere lag. At Jonas Gahr Støre har en formue – som stammer fra salget av en ovnsfabrikk – bør i hvert fall ikke brukes mot ham.

Lord Gilmour, som døde i 2007, 81 år gammel, var et godt menneske. Han sloss for gode, liberale verdier. Han var EU-vennlig, tilhørte den absolutte venstrefløyen i det konservative parti, var forsvarsminister i Edward Heaths regjering og lordseglbevarer og viseutenriksminister i Margaret Thatchers, inntil han fikk sparken for sin oppsetsighet og høylytte protester mot Thatchers brutale økonomiske politikk. Da The Times en gang spurte medlemmene i den konservative parlamentsgruppen hvem som burde bli ny partileder dersom Margaret Thatcher skulle bli overkjørt av en buss, svarte Gilmour «buss-sjåføren».

Men det er først og fremst som politisk tenker og forfatter Gilmour bør huskes og leses. Blant flere bøker, The Body Politic, Inside Right og Dancing with Dogma, hvor hans betraktninger om nasjonalisme og patriotisme er å finne.

Patrioten, understreker Gilmour, elsker sitt fedreland. Nasjonalisten misliker både utland og utlendinger. Patriotisme er en positiv kraft, nasjonalisme er stort sett en negativ. Nasjonalisten er konfliktorientert og kan ikke leve uten ytre fiender. Patrioten vil ha fred til å glede seg over sitt lands fremgang og til å reparere dets mangler. Nasjonalisten ser ut over landets grenser. Så lenge han kan håne eller misunne «de andre», er han fornøyd. En nasjonalist marsjerer alltid under flagget, uansett hva flagget brukes til: «My country right or wrong». En patriot, derimot, sier som Edmund Burke, at «To make us love our country, our country ought to be lovely»: Skal vi elske vårt land, bør vårt land være til å elske.

Av folket og for folket

Det er denne patriotismen det igjen er på tide å slå et slag for. Ikke for «Norge, kjempers fødeland». Ikke fordi det er typisk norsk å være god, for det er det ikke. Men vi har mye å være stolte av, kvinnefrigjøringen for eksempel, og ikke minst vår langsomme revolusjon, som knapt har kostet et eneste menneskeliv. I Norge slår ikke politiske motstandere hverandre ihjel. Vi har venner på tvers av klassemessige skillelinjer. For klasseskillene eksisterer fortsatt, og ser ut til å øke, fordi en nygammel økonomisk teori er i ferd med å slå rot, den som den amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith i sin tid karakteriserte og karikerte slik: De rike arbeider for lite fordi de tjener for lite, mens de fattige arbeider for lite fordi de tjener for mye. Derfor må revitalisere økonomien ved å gi de rike mer og de fattige mindre...

Integreringen går det bare så som så med. Men vi er fortsatt heldige. Vi har ennå et tilnærmet folkets styre, av folket og for folket. Vi vet hvor de styrende finnes og kan ennå stille dem til ansvar. Med en viss velvilje, som det riktignok blir stadig vanskeligere å mobilisere, blant annet på grunn av avgåtte Ap-statsråders disposisjoner, kan vi fortsatt si at vi har det som Burke – tror jeg det var – kalte frie menneskers største privilegium: å være styrt av sine tjenere.

Gode europeere

To ganger har vi stemt nei til «Europa». Vi stemte nei til medlemskap i EU av samme grunn som mange andre land stemte ja. Fordi vi så oss tjent med vårt nei, som andre så seg tjent med sitt ja. Det er ikke slik at vi sa nei fordi vi er oss selv nok, mens de som sa ja, gjorde det av idealisme og fordi de ville «bidra til fellesskapet».

Vi er ikke dårlige europeere fordi vi reagerer når en tysk finansminister kaller EUs stadig tettere union «en historisk prosess som hverken kan stanses eller reverseres», som om det skulle dreie seg om en historisk nødvendighet, et darwinistisk mareritt, upåvirket av hva folkene måtte ønske.

Om et par uker er det valg til EU-parlamentet. Nasjonalistiske og rasistiske partier kommer til å gjøre det meget godt. Ikke fordi den europeiske integrasjonen går for langsomt, som de europeiske elitene synes å mene, men fordi den går for fort. Fordi nasjonal myndighet i stadig større grad og uten nevneverdig legitimitet underlegges unionens myndighet, en myndighet som hverken utvikles eller kontrolleres demokratisk. Og, ikke minst, fordi man i virkelighetens verden ikke kan avfeie folks patriotisme med at det bare er «nasjonale reflekser» som lett kan informeres bort.

********************************************************************************************************

Ti myter om innvandring

Av Filip Rygg, byråd for byutvikling i Bergen (KrF).  (27. februar 2014)

Det blir sagt mye rart om innvandring, Norges kanskje mest debatterte politiske saksfelt. Enkeltpåstander etableres som sannheter, uten at de overhodet kan dokumenteres eller underbygges av tall.

Dette er problematisk for oss som ønsker en opplyst og sann debatt, men også svært alvorlig for mange enkeltmennesker. Når både stortingspolitikere, kommentarfelt og aviser til stadighet gjentar myter og usannheter, fører det trolig til dårligere vedtak med konsekvenser svært få ønsker. Her er en rask gjennomgang av ti myter om innvandring/asylsøkere.

1. «Norge oversvømmes av asylsøkere»

I 2012 kom 9800 mennesker til Norge for å søke asyl. Sammenlignet med 2009 er det en halvering. 2013-tallene viser trolig en økning, men ikke i nærheten av toppen fra 2009. I et land med fem millioner innbyggere er pluss/minus 10.000 asylsøker langt fra noen «oversvømmelse».

Konklusjon: Norge oversvømmes ikke av asylsøkere.

2. «Det vil være flertall av innvandrere i fremtiden»

Hva sier tallene? Ifølge Statistisk sentralbyrå har vi i underkant av 600.000 mennesker med innvandrerbakgrunn i Norge, av disse kommer omtrent halvparten fra såkalte «ikke-vestlige» land. Antall personer med flyktningbakgrunn bosatt i Norge var 171.600 1. januar 2013 (eller 3,4 prosent av den totale folkemengden). I 2050 mener SSB at tallet for mennesker med innvandrerbakgrunn kan være 1.3 millioner, av en total befolkning på 6.7 millioner mennesker.

Konklusjon: Det vil ikke være flertall av innvandrere i fremtiden.

3. «Muslimene vil komme i flertall»

Ifølge Statistisk Sentralbyrå vil det i 2060 være mellom fire og 13 prosent muslimer og etterkommere av muslimer i Norge. Men kanskje blir tallet lavere, de siste årene har vi sett et fall i andelen muslimer blant de som kommer til Norge. Bare 13 prosent av innvandrerne som kommer til Norge er fra muslimske land. Nå er det Polen og Litauen som topper statistikken. Det er f.eks. grunnen til at de katolske menighetene opplever en enorm vekst.

Konklusjon: Muslimene vil ikke komme i flertall.

4. «Norge taper penger på å ta imot innvandrere»

I flere kommunestyrer har det vært fremmet krav om innvandringsregnskap. Svarene har vært forskjellige da dette er vanskelig å beregne, men hva med et nordmannregnskap? Men det har vi jo allerede: Regjeringens perspektivmelding fra 2013 viser at med dagens ordninger vil en gjennomsnittinnbygger, uansett bakgrunn/etnisitet, motta mer i offentlige tjenester og overføringer enn det han eller hun betaler i skatter og avgifter.

Konklusjon: Norge taper ikke penger på å ta imot innvandrere.

5. «De fleste asylsøknader er grunnløse»

Tall fra IMDI viser at flertallet av asylsøknadene innvilges, i 2012 var det 58 prosent. Med tanke på alle de kontroversielle utsendelsene som har vært de siste årene er det nok også mange som vil mene at 58 prosent er alt for lavt.

Konklusjon: De fleste asylsøknader er ikke grunnløse

6. «Nordmenn flest vil ha en mer restriktiv innvandringspolitikk»

Andelen som synes det bør bli vanskeligere for flyktninger og asylsøkere å få opphold i Norge har gått ned fra 53 prosent i 2002 til 43 prosent i 2012. Dessuten er det interessant å merke seg at siden 2004 har gruppen hele tiden utgjort under 50 prosent.

Konklusjon: Nordmenn flest vil ikke ha en mer restriktiv innvandringspolitikk

7. «Innvandrere har et helt annet verdisyn»

Undersøkelser viser at innvandrere stort sett har samme grunnleggende verdisyn som resten av befolkningen. For eksempel sier 90 prosent at de mener demokrati, ytringsfrihet og likestilling er viktige verdier.

Konklusjon: Innvandrere har ikke et helt annet verdisyn

8. «Mange asylsøkere er kriminelle»

Asylsøkere flest er ikke kriminelle. Vi har svært mange tall å ty til, i det store og hele ser vi at innvandrere kan være noe høyere representert på krimstatistikken enn nordmenn, men det er overhodet ikke grunnlag for å si at vi snakker om en stor andel eller at det skulle være et flertall som drev med kriminelle handlinger.

Noen tall viser at asylsøkere står bak mindre enn én prosent av alle oppklarte lovbrudd i Norge. Men noe av utfordringen med tallene er blanding av begreper. For eksempel ble det i 2009 slått opp at av de 41 overfallsvoldtektene de siste tre årene, var alle begått av ikke-vestlige personer. «Dette er asylsøkere!» var da flere som ropte, men kun én av disse voldtektene var begått av en asylsøker.

Politiet kom også med en viktig presisering til NRK i mars i fjor, hvor man sier at det er utledninger, ikke innvandrere som står for ransbølgene. Det vil si mennesker med utenlandsk tilhørighet som kun oppholder seg i Norge i kortere perioder.

Konklusjon: Det er ikke mange asylsøkere som er kriminelle

9. «Flertallet av voldtektsmennene er ikke-vestlige innvandrere»

Mange hevder at innvandrere står for det store flertallet av overfallsvoldtekter. I en del år kan vi nok si at for kun kategorien overfallsvoldtekter så er ikke-vestlige innvandrere overrepresentert. Men dette er tall med svært mange nyanser. Spesielt når vi fikk tallene for 2012 fra Oslopolitiet som presenterte tall for 605 gjerningsmenn. For overfallsvoldtekter viste disse tallene at det er nesten helt likt mellom kategoriene «ikke nord-europeisk» og «nord-europeisk». Men for festvoldtekter var 187 registrert som «nord-europeisk» og 72 som «ikke nord-europeisk». Tilsvarende for relasjonsvoldtekt med 82 for «nord-europeisk» og 33 som «ikke-nord-europeisk».

Konklusjon: Flertallet av voldtektsmennene har nord-europeisk bakgrunn

10. «Innvandrerne er ikke interessert i å lære seg norsk»

Språk er avgjørende for å lykkes med integrering. Derfor er det svært gledelig å se tallene som blant annet ble presentert på NRK, som blant annet viser at ni av ti av de som har rett på norskundervisning, fullfører dette i løpet av tre år. Det betyr at det store flertall derfor behersker norsk etter få år.

Konklusjon: Innvandrere er interessert i å lære seg norsk.

********************************************************************************************************

Innvandrere tar ikke over Norge

Av Oda Arntzen (19), fylkesstyre AUF Akershus (November 2013)

Mange mener at innvandrerne «tar over» Norge. I dag utgjør innvandrere 12,2 prosent av Norges befolkning, altså under 600 000 mennesker. Prosentvis er det like mange som i Sverige, Tyskland og Østerrike. Norge er med andre ord ikke det landet alle innvandrere kommer til.

Regjeringen definerer førstegenerasjons innvandrere som personer som selv har innvandret til Norge, og begge foreldrene er født i utlandet. Innvandringspolitikk defineres som at innreise og innvandring til Norge skal reguleres og kontrolleres i samsvar med internasjonale forpliktelser og avtaler.

Gjennom FN forplikter vi oss til å ta imot et visst antall flyktninger i året. Som et av verdens rikeste land har vi både økonomi og plass som tilsier at det ikke er noen grunn til at vi ikke skal ta dem imot. Norge hadde flaks - vi fant tilfeldigvis olje på vår tomt. Olje er jordas goder, og derfor bør vi dele. Alle har like rettigheter, hvert liv er like mye verdt. Vi har rett til utdanning, helsehjelp, jobb og en hverdag uten frykt. Dersom hjemlandet ikke kan tilby dette, er det bare rett og rimelig at man skal ha muligheten til å reise til et land som har det. Over 45 millioner mennesker er på flukt i verden. Hvem skal ta dem i mot?

De aller fleste som innvandrer til Norge kommer for å jobbe og studere. Til tross for dem, har vi fremdeles lav arbeidsledighet. Uten innvandring hadde vi hatt problemer med å fylle alle arbeidsplassene. Mange nordmenn er for arrogante til å ta på seg de jobbene som nå blir forbeholdt innvandrerne. Hvis vi likevel må sende de hjem, hvordan skal vi gjøre det? Skal vi holde oss selvforsynt med spesialister, faglærte og sesongarbeidere? Stenge skolene for utenlandske studenter? Melde oss ut av EØS?

Norge har forpliktet seg til å ta imot flyktninger og arbeidsinnvandrere fra Europa gjennom FN og EØS. Det vil si at det er de som kommer frivillig vi kan sette begrensninger for. Hvem skal vi da stenge portene for? «Send hjem de kriminelle» er det mest brukte argumentet. Faktum er at kriminalitetsnivået blant innvandrerne ikke er så høyt som enkelte skal ha det til. De fleste lovbrudd i Norge begås av ikke-innvandrede nordmenn. For det totale kriminalitetsnivået har innvandrere og innvandring derfor liten betydning. Det er også umulig å forutse en såkalt kriminell innvandrer. I enkelte tilfeller er asylsøkerne papirløse, og de kan derfor ikke sendes tilbake til hjemlandet. I Norge er det norske lover og regler som gjelder, men vi må skille integrering og assimilering.

Jeg mener at innvandringspolitikken vi har i dag allerede er streng nok, og at den fungerer bra. Det vil bli vanskelig for høyresiden å stramme inn innvandringen, uten å gjøre drastiske tiltak som vil ramme flere enn bare innvandrerne. Jeg mener også at mange nordmenn mangler statistikk og kunnskap om innvandring i Norge, og må sette seg litt mer inn i temaet før de kan trekke såpass alvorlige konklusjoner. Rasisme er et daglig problem, og er en faktor som bryter ned det en gang så vakre samfunnet vi hadde. Kunnskap er makt

********************************************************************************************************

Asylsøkere er vår tids spedalske 

Av Aina Basilier Vaage. Overlege, Ph.D., spesialist i psykiatri og barne- og ungdomspsykiatri ved Stavanger Universitetssykehus. (7. november 2013) 

Den siste ukes tragiske hendelser, to knivstikkingsepisoder på Hå mottak i Rogaland og «Valdres-saken», har på ny satt asylpolitikken på kartet. Hva tenker politikerne om lukkede mottak, hva tenker den jevne borger, og hva tenker jeg som fagperson, med kjennskap til mange av de mennesker debatten dreier seg om?

Og hva handler debatten egentlig om? Asylsøkere eller vårt eget behov for kontroll?

Dagsnytt Atten onsdag 6. november viste tydelig hvilken retorikk som brukes om asylsøkere og tidligere asylsøkere, med ord som «id-løse, returnektere eller de som på andre måter er en fare for rikets sikkerhet».

Disse menneskene synes norske borgere å trenge beskyttelse mot, og det drøftes om det beste er egne mottak for de som har fått avslag på asylsøknaden, men fortsatt befinner seg i landet. Etablering av lukkede mottak og fengselslignende forhold for de kriminelle, som de som har forbrutt seg mot returplikten, er et tema.

Forskning viser at den traumatiske belastning for asylsøkere og kvoteflyktninger er ganske lik, og hos barn av asylsøkere og flyktninger fant man i en stor dansk studie at 75 prosent hadde alvorlig barnepsykiatrisk problematikk, uavhengig av asylstatus (Montgomery 1998).

Hvorfor snakker man kun om id-løse eller papirløse, og ikke om torturofre og krigstraumatiserte?

Retorikken dekker over alvoret. Den synes å gjøre gruppen mennesker som søker asyl og har fått avslag til en undergruppe mennesker vi må kvitte oss med så raskt som overhode mulig, og beskytte oss mot så lenge de oppholder seg i riket. Asylsøkerne har blitt vår tids spedalske!

Subjektiv angst martrer mange av dem som kalles «returnektere». De har flyktet for å redde livet, og ikke noe kan få dem til frivillig å returnere til det de ser som den sikre død. Uten returavtale med landet, eller med returavtale, men uten samtykke, kan de ikke returneres med tvang. Og hva gjør vi?

Krigstraumatiserte, kanskje torturerte, mennesker som frykter for livet blir kriminalisert. De beskrives som en fare for landets sikkerhet og planlegges tatt hånd om på lukkede mottak eller ventemottak – kanskje for veldig lang tid.

Hva vil en slik situasjon kunne føre til? Det er nødvendig å se på kompleksiteten i bildet. Fortvilede mennesker som har opplevd krig, overgrep og vold flykter med store, komplekse traumer i bagasjen. På den meget kompliserte og farefulle flukten, som kan ta måneder og år, pådrar de seg som oftest ytterligere belastninger og traumatiske opplevelser før de kommer til Norge og det de håper er tryggheten.

Ventetiden som asylsøker er også farefull, og ifølge både norsk (Lie 2003) og internasjonal forskning (bl.a. Laban 2010) mer skadelig for den psykiske helsen enn krigsopplevelser i hjemlandet. Angst for avslag, høyt daglig stress og marginale livsvilkår er over tid en ekstrem belastning og innebærer alle risikofaktorer for dårlig psykisk helse.

Hva skjer om de ved avslag flyttes til et lukket mottak, for å forhindre at de stikker av eller stikker ned noen? Da vil summen av negative erfaringer og psykiske belastninger øke og risikoen for aggresjonsutbrudd, vold og forferdelse bli langt høyere enn de tragiske, men spredte tilfeller vi har sett til i dag.

Media beskriver de såkalte «tikkende bomber». Oppskriften på å «lage tikkende bomber» er å samle og låse inn traumatiserte, engstelig mennesker, uten håp om hjelp.

Voldelige handlinger utføres når noen har blitt utsatt for en utålelig mengde fysisk og/eller psykisk press.

Men hvis lukkede mottak ikke er løsningen, hva gjør vi da? Løsningene finnes i asylpolitikken, helsetjenestene og i retorikken.

 

·         Asylpolitikken må være human

·         Vi må ha en human asylpolitikk som behandler asylsøkere og papirløse med respekt og verdighet, der de får mulighet til å være i aktivitet, lære norsk, få mulighet til skolegang og jobb. Det vil øke sjansen for retur betraktelig, framfor en passiv tilværelse på mottak.

·         Helsetjenestene må styrkes

·         Det må gis rettigheter til helsetjenester. I dag har papirløse kun rett på øyeblikkelig hjelp, som de må betale selv. Psykiatrisk utredning og hjelp kommer sjelden under overskriften «øyeblikkelig hjelp».

·         Helsetjenestens kompetanse på psykisk helse hos flyktninger og asylsøkere må styrkes, likeledes må det etableres lenge etterspurte spesialiserte kliniske behandlingstilbud til de mest krigstraumatiserte og torturerte flyktninger og asylsøkere.

·         Retorikken må endres

 

Negativ retorikk må erstattes av medmenneskelige begrep og holdninger. Vårt syn på denne gruppen medmennesker må endres.

Testen på vårt samfunns kvalitet og humanisme er ikke antallet tildelte Fredspriser, men måten vi ivaretar de svake og hjelpetrengende blant oss.

 

********************************************************************************************************

 

Ikke vær sur, det handler ikke om kultur

Av Steffen R. M. Sørum (4. januar 2013)

Det jeg tror holder Christian Tybring-Gjedde våken om natten er: Hvordan kunne en norskpakistansk jente fra en bygd på Vestlandet plutselig bli kulturminister?

I etterdønningene fra Hadia Tajik og Christian Tybring-Gjeddes kulturdebatt er det vel på tide å adressere elefanten i rommet. Jeg mistenker Christian Tybring-Gjedde for ikke å bry seg så mye mer om kultur enn om han skal ha brød eller lompe på pølsa si. Det er makt han vil ha, selvfølgelig, ingen bombe det.

Politikk handler om makt, men hva velger han som våpen i hans uforbeholdne motstand mot den sittende kulturministeren? Det «ekte norske» som om det skulle være en akilleshæl for Tajik. Tybring-Gjedde tyr til triks som Blodstrupmoen benytter i Flåklypa Grand Prix i håp om at konkurrenten skal skli av veibanen. Valg av våpen blir interessant i en kulturdebatt, fordi den blottlegger vårt neste store skisma. Gutteklubben Greis store downfall.

Det jeg tror holder Christian Tybring-Gjedde våken om natten er: Hvordan kunne en norskpakistansk jente fra en bygd på Vestlandet plutselig bli kulturminister? Det var jo han som skulle bli kulturminister, ikke klassens tillitsvalgte, en jypling som attpåtil brisker seg på nynorsk. Mens Christian Tybring-Gjedde vrir seg i sengen, kan det hende at nettopp Hadia Tajik blir vår nye statsminister. Jeg er spent på hva slags kulturdebatt han kjører i gang da.

Jeg vil tro at jeg deler flere kulturpreferanser med Hadia Tajik enn med Christian Tybring-Gjedde, og det tror jeg han glemmer at ganske mange av oss «nordmenn» gjør. Film, kunst, litteratur og mat. Jeg tror jeg hadde følt meg mer hjemme hos Tajik enn hos Tybring-Gjedde. Det må vel bety noe?

Selv har jeg vokst opp på Stokka i Stavanger med et nabolag med tyske, franske, amerikanske og arabiske oljearbeidere på 80-tallet. Med amerikanerne kom slike farlige ting som skateboard og graffiti som naturligvis ble totalforbudt her til lands. Norsk har alltid vært ensbetydende med å frykte det fremmede. Vi måtte ha potetprester for å overbevise folk til å spise knollen da de holdt på å sulte i hjel, for Guds skyld. Jeg lærte tidlig at man ikke skulle frykte andre kulturer. Min farfar sa at det spiller ingen rolle hvor du kommer fra, men det som betyr noe er hvor du skal. Åpen dag på den franske skolen og sportsdagene på den amerikanske skolen er gode minner. Jeg liker tanken på at litt av Norge finnes overalt, og at hele verden finnes i Norge. I folketoget på 17. mai i Stavanger var det vanlig å gå i sin egen nasjonaldrakt og flagge med sitt eget lands flagg i folketoget. Noe slikt tok tid for Oslo å akseptere.

Jeg sier ikke at Christian Tybring-Gjedde er rasist, ei heller en gammel mann, bare en gammel sjel.

Jeg har en sterk opplevelse fra det året jeg var russ. Vi gikk i barnetoget. Foran oss gikk det en barneskole (jeg husker ikke hvilken), en liten mørk jente gikk med klassen sin, og hun veivet med et norsk flagg. Da vi passerte et aldershjem, satt de gamle langs ruten i sine rullestoler og ulltepper og så barna marsjere forbi mens vi sang «Ja, vi elsker». Plutselig tok en av de gamle og hyttet med neven mot den lille jenta foran oss. Han spyttet etter henne og ropte at hun ikke var norsk. Jenta ble sjokkert og begynte å gråte. Før situasjonen tilspisset seg, tok jeg og en klassekamerat affære. Jeg tok henne på ryggen og vi løp bakover, inn i vår egen skoles prosesjon der all russen var. Vi ropte RUSSEKORT, RUSSEKORT og ganske snart fikk jenta russekort fra nesten hundre russ. Etter vi hadde passert aldershjemmet vendte vi tilbake til skolen foran og jenta ble mottatt som den store helten når hun veivet med den fete bunken russekort. Jeg husker at vi som hadde sett hendelsen ikke kalte mannen rasist. Vi syntes synd på ham. Han var gammel og skjønte ikke bedre, dessverre. Jeg sier ikke at Christian Tybring-Gjedde er rasist, ei heller en gammel mann, bare en gammel sjel.

Jeg sier ikke at Christian Tybring-Gjedde er rasist, ei heller en gammel mann, bare en gammel sjel.  For gammel til å skjønne hva slags land vi har blitt? Eller som Public Enemy ville ha sagt: What time it is … Som forfatter og forlagsredaktør reiser jeg mye rundt på skoler og holder skrivekurs. Jeg møter minst en Hadia Tajik på hver skole, en Mira Craig i hver klasse og svært ofte et par jenter som kan bli den nye Ezinne Okparaebo, bare at de driver med basketball (heller ikke så urnorsk). De er flinke, selvbevisste og kommer til å forme landet vårt. Kulturen vår. Det ligger i den norske kulturforståelse at jenter skal lykkes. Spør en hvilken som helst ungdomsklasse om når kvinner fikk stemmerett, nesten alle vet det. Når fikk menn allmenn stemmerett? Nei, det er det ingen som vet. Jenter er vinnerne i klasserommet og på universitetene, men også på arbeidsplassen. Kvinner i Norge har det historisk best av alle kvinner i alle land og gjennom alle tider.

At vi får en ung kvinne, som attpåtil er muslim på ministerpost, kommer ikke plutselig. Det skulle egentlig bare mangle. Baksiden av medaljen er menn som sutrer og gutter som risikerer å bli tapere, mens hardtarbeidende jenter gjør suksess. Noen menn takler ikke at kjæresten tjener bedre enn dem, andre takler ikke kvinnelige sjefer. Nå sitter de i sine digitale huler og spisser steiner. Vi har sett bitre menn med vrangforestillinger før. Her ligger skismaet – hva gjør vi for å balansere kjønnsforskjeller i skolen, hvordan unngår vi at guttene blir hengende etter i arbeidslivet? Og når det gjelder den norske kulturen som Christian Tybring-Gjedde etterlyser: Jeg lover å utruste en ekspedisjon nå i januar som skal finne tilbake til det han savner, så kan vi se om det er verdt det.

********************************************************************************************************

Nysutrernes fødeland

Av Andrew P. Kroglund   (04. januar 2013)

Men spalteplassen skal ingen ta fra Tybring-Gjedde og Hustad.

For Norge; kjæmpers fødeland! Johan Nordahl Brun var en poet som visste å sette ord på følelser, eller å vekke følelser ved ord. Slik nå Christian Tybring-Gjedde (Frp) og Jon Hustad har gjort ved å sette ord på mange nordmenns latente uro over raske samfunnsendringer. Og primært da i form av innvandring.

De etterspør klare svar fra kulturminister Hadia Tajik (Ap) på hva hun gjør (og mener) om norsk kultur. De åndsinteresserte herrer er inne på noe: Fedrelandet må stadig bygges og befestes. Det «e itt’no som kjæm tå sæ sjøl», som en rotekte nordmann har sagt det. Det moderne Norge oppsto via kulturen som noe stort og betydningsfullt; verdt å leve for, verdt å dø for, verdt å reise ut i verden for.

Denne fedrelandsbyggingen vokste frem i skjæringspunktet mellom forestillingenes og virkelighetens verden. Bjørnstjerne Bjørnson «formulerte» den ideelle nasjonen for sitt indre øye, gjennom litteraturen, som så kunne realiseres i den ytre verden. Norge ble et diktet land. Fridtjof Nansen brukte friluftslivet, ekspedisjoner og humanitært, politisk arbeid der ute. Norge ble gjennom slike vekselvirkninger «kjempers fødeland». Vi ble et selvbestemt, handlingens folk.

Og det er imponerende hva vi som land har fått til: en enkel askeladd fra periferien, med mål om å vinne minst et halvt kongerike. Vi skapte oss en visjon, og denne visjonen ønsker vi å dele med dem som kommer utenfra, fra en verden som ikke har gått den lutrende veien vi har gått. Vi gjør det hjemme og vi gjør det ute, via vår utviklingspolitikk.

Vi ønsker å dele at Norge er et av de mest likhetsorienterte samfunn i verden. Inntektsforskjeller eksisterer, men vi har likevel et skattesystem som omfordeler, og et helse- og skolesystem som er for alle. Vi har ingen spennende eliteskoler, men vi har heller ikke det klassesystemet som følger med som en integrert del av pakken. Vi har et likestillingsprosjekt som er i en helt egen divisjon i global sammenheng.

Det er klart vi skal videreformidle dette, både ute og hjemme, med stolthet. Det er del av kulturarven som skiller oss fra de fleste andre. Med en kompakt og regulert arbeidsdag har vi dessuten mer fritid enn de fleste. Vi er fortsatt en nasjon av veidere - vi er ute i skogen, på sjøen og på fjellet og samler turopplevelser, eller sopp, eller begge deler. Sammenlignet med en hvilken som helst annen europeisk borger, har vi et mer aktivt forhold til allemannsretten, friluftslivet og det å bruke kroppen. Dette er det norske «eventyret». Det må deles.

Men i dag er mye av dette kulturelle verdier som er under press; ikke fra utlandet; ikke fra våre nye landsmenn, men fra det politiske høyre. Men spalteplassen skal ingen ta fra dem; selv om det er fristende å si at det er langt fra linjene om «kjæmpers fødeland» til det vi kan kalle «nysutrernes fødeland».

*********************************************************************************************************

Å skyve barn

Av Jarle V. Traavik    (16. januar 2013)

Jeg sitter foran skjermen mandag kveld og hører en statssekretær fra vår rød-grønne solidaritets- og omsorgsregjering snakke om foreldre som "skyver barna foran seg".

Tankene streifer raskt innom det skrekkslagne øyeblikket da jeg som pappa for første gang skyver datteren min på akebrettet ned bakken ved barnehagen. Et ordentlig klump-i-halsen øyeblikk som mange sikkert kjenner seg selv igjen i. Men det er ikke sånn skyving statssekretæren snakker om, selv om det kan være skummelt nok.

Han snakker om foreldre som myndighetene mener kommer til Norge på falske premisser, og som bruker barna sine som et slags gissel for å tvinge seg til opphold. Omtrent samtidig plukker pressen opp igjen saken om en Rom-mor i Bergen som er dømt til fengsel for menneskehandel med egne barn. Vi får skrekkbilder i hodet.

Tidligere samme kveld var jeg på Litteraturhuset og lyttet til historiene fra 15 avviste asylsøkere som venter på politiet og det de oppfatter som dødsreisen ut av Norge. Det var en serie svært sterke og troverdige møter. Blant dem var den iranske kurderen og politiske flyktningen Hossein Shabazi. Han er pappaen til ni år gamle Mahdi som har bodd sju år på Rjukan men som tapte oppholdssaken sin i Høyesterett like før jul.

Hossein fortalte at han blir veldig trist når han hører at han beskyldes for å skyve barna sine foran seg: "Som far beskytter jeg familien min mot et regime som ikke aksepterer vår religion eller våre politiske meninger", fortsetter han. Det var tydelig at "veldig trist" var en veldig mild versjon av den bunnløse sorgen denne omtalen påfører ham. Og det er jo egentlig skandaløst dette, at myndighetene beskylder sårbare mennesker på flukt fra et av verdens mest undertrykkende regimer for noe av det nedrigste vi kan forestille oss – å "bruke" barn.

Så gjenstår det bare for offentligheten å oppdage at egentlig så er det myndighetene som bruker disse barna for å oppnå sine egne politiske målsettinger. De kan ikke gis opphold, sier statssekretæren: "Et slikt grep vil ha en klar tiltrekningseffekt på andre som søker asyl uten behov for beskyttelse."

Regjeringen skyver vettskremte barn foran seg, og meier ned desperate foreldre i samme slengen.

**********************************************************************************************************

Er makt nøytralt?

Av Lars Laird Iversen    (18. januar 2013)

I debatten om uniformer og religion må vi tenke nytt om nøytralitet.

Er nøytralt og felles det samme? Dårlig engelsk er i dag verdens fellesspråk. Hvis jeg, som helst snakker norsk, reiser på ferie og møter en som helst snakker nederlandsk eller swahili, vil jeg prøve å snakke engelsk i håp om at vi har et fellesspråk. På en måte er det rettferdig også: hvis den ene av oss snakker sitt morsmål, mens den andre snakker sitt tredjespråk er det noe urettferdig og skjevt over situasjonen. Betyr dette at engelsk er et nøytralt språk? Nei. Engelsk er språkenes upperdog for tiden, den sterkeste i klassen. Det er derfor det er felles. Derfor kan det oppleves som nøytralt. Helt til en brite blander seg inn i diskusjonen og hevder at hans morsmål er, per definisjon, nøytralt.

Dette betyr ikke at jeg, nederlenderen eller østafrikaneren i eksempelet ovenfor er krenket, det betyr ikke at vi ikke skal snakke engelsk sammen, eller at vi i aldri kunne vunnet en diskusjon mot en brite. Det går an å vinne på bortebane også. Det illustrerer derimot at ord som «felles» og «nøytralt» bør undersøkes nøye, særlig når det kommer fra makta. Dagens norske diskusjon i kjølvannet av Stålsettutvalget har handlet om slike spørsmål. Hva er sekularisme, hva er nøytralitet og hva er felles i Norge?

Klesdrakter kan sammenliknes med språk, og politiets uniform bør være et felles språk. Dagens politiuniform har religionsfravær som hovedingrediens, men tillater seg litt kristent krydder av kulturarvsgrunner. Slik sett representerer uniformen det majoritetsnorske livssynslandskapet ganske godt. På samme måte som engelsk faktisk fungerer som internasjonalt fellesspråk, fungerer dette stort sett greit i Norge. Men ikke fordi det er nøytralt. Det er fordi majoritetens måte å gjøre ting på er dominerende nok til at «vårt» oppleves som «nøytralt».

Politiet argumenterer med at uniformen vil bli mindre nøytral hvis reglementet endres til å inkludere en mulighet for religiøse hodeplagg. Jeg mener de undervurderer uniformens kraft. Forholdet mellom uniformer og hva som oppfattes som nøytralt går faktisk begge veier: Variasjoner som tillates innen et uniformsreglement behandles som irrelevante for embetsutførelsen. Ved å tilpasse uniform til begge kjønn, gjøres kjønn «nøytralt» når det kommer til embetsutøvelse. Dette gjelder selv om vi vet at kjønnsspørsmål er politisert, selv om vi et at ett kjønn er overrepresentert på voldsstatistikken, selv om vi vet at det er systematiske forskjeller på hvor menn og kvinner står i en rekke verdispørsmål.

Få vil for eksempel argumentere med at det er urettferdig for en mann som er anklaget for vold mot en kvinne å møte kvinnelig politi eller kvinnelige dommere. Vi forstår at det ikke finnes kjønnsnøytrale mennesker, men vi har uniformer tilpasset begge kjønn, slik at politi og dommerstand er tilgjengelig for begge kjønn, representerer begge kjønn og er felles for begge kjønn.

Tilpassede uniformer gjør embetsutøvelsen nøytral, ikke omvendt.

Kanskje kjønn er en dårlig parallell. Kjønn er mye vanskeligere å velge bort eller skjule enn religion. Det er kanskje bedre å sammenlikne religiøs identitet med dialektbruk. Begge er mulige å endre, men begge er treg materie, knyttet til identitet og sterke følelser. I dag er det få som ville finne på å kreve at dialektbrukere skulle legge om for å fylle embetsfunksjoner, selv om dialektbruk og målsak kan være politisk kontroversielt. Det er et valg vi ikke ønsker at folk skal måtte gjøre. Tilpasning truer ikke nøytralitet, den er med på å skape det.

Tilbake til Stålsettutvalget. Bør politiets uniformsreglement endres for å inkludere sikhers turban, eller muslimers hijab? Jeg er overbevist om at det vil være en god idé. Å gjøre det i morgen ville vært en dårlig forankret avgjørelse, på tvers av både politiets og befolkningsflertallets mening - og det vil være en dårlig idé å tre en slik endring ned over hodet på politiet. Men jeg håper både politi og publikum vil forandre mening.

Ved å holde tegn på religiøs tilhørighet utenfor uniformer, skaper vi ikke nøytralitet eller felles arenaer. Ved å opprettholde forbud mot religiøs tilpassing av uniformer, erklærer vi at forskjellen som ligger i religion er av en slik art at det demokratiske fellesskapet bør anse den som relevant i embets medfør. Det er å skape et skille som ikke trenger å være der.

Det er mulig å velge vekk hijab og turban. Det er ikke en menneskerett å bli politi eller dommer. Det handler ikke om dette, det handler om hvorvidt dette er dilemmaer storsamfunnet ønsker å skape for folk. Det handler også om vi ønsker et politi og en dommerstand som representerer hele befolkningen - som virkelig er nøytral i betydningen felles - eller om vi ønsker en øvrighet som framstår som den sterkeste gruppens representant i møtet med minoriteter.

Slik jeg ser det, handler det ikke om individuelle politiskolesøkeres rettigheter til å få bli hva de vil, men hva slags instanser skal ha volds- og tvangsmonopol i Norge. Dette bør være instanser som virkelig er representative, som representerer «fellesskapet», som er noe annet enn «majoritetsbefolkningen». Da er ikke bare loven og lovens lange arm erklært for å være nøytral, den vil også oppleves nøytral i hverdagen.

Det er ikke til å komme forbi at majoritetsbefolkningens vaner vil ligge til grunn for mange måter å organisere fellesskapet på. Men argumentet kan aldri være at det er det «objektive» eller «det nøytrale». Argumentet må være at det er nyttig, praktisk eller av det gode, eller i det minste at det unngår skade. Å heve terskelen for minoritetsgruppers tilgang til politi og dommerstand gjør derimot skade. Å velge å gi rom for religiøse minoriteters markører er ikke et knefall for særinteresser eller et kompromiss der nøytralitet ofres for andre interesser. Det er et ledd i en utvidelse av hva som er felles og dermed irrelevant og «nøytralt».

***********************************************************************************************************

Etnisk segregering kan motvirkes gjennom en aktiv boligpolitikk

Av Arnfinn H. Midtbøen                (8. januar 2013)

Norge er kjennetegnet av høy og stabil tillit. Det er ennå ikke klare tegn på at innvandringen har svekket tilliten i samfunnet. Den pågående debatten om konsekvensene av innvandring for norsk kultur hviler på feilaktige premisser og fører til en avsporing av en viktig diskusjon om segregering og tillit i det norske samfunnet.

For både Jon Hustad og Christian Tybring-Gjedde synes innvandringen til Norge å utgjøre en formidabel utfordring for den norske kulturarven og for den tillit som kjennetegner det norske samfunnet. Med stadige gjentagelser om at innvandringen har vært eksplosiv og at den må bremses for å opprettholde den norske kulturen, etterlates et inntrykk av at horder av «ikke-vestlige» innvandrere kontinuerlig siger inn over landegrensene, og at grensene derfor må stenges for å få kontroll med situasjonen.

Det er sant at innvandringen til Norge har økt betydelig siden 1970-tallet, gjennom arbeidsinnvandring, familiegjenforeninger og av humanitære årsaker. Imidlertid er de senere års sterke økning i innvandring til Norge hovedsakelig en følge av EU-migrasjon og Norges deltagelse i EØS. Den desidert største innvandrergruppen i Norge i dag er fra Polen. Deretter følger Sverige, Tyskland og Litauen.

Det er opplagt at migrasjon bidrar til kulturell endring hvor enn innvandrerne kommer fra, men debatten har så langt gitt et inntrykk av at innvandringen kommer fra ikke-vestlige land og kan stanses. Hovedsakelig er det altså europeere som kommer, og forsøk på å begrense retten til arbeidsinnvandring for EU-borgere ville innebære et brudd med Norges EØS-forpliktelser. Norsk innvandringspolitikk er forøvrig streng, og mulighetsrommet for ytterligere innstramminger er begrenset forutsatt at Norge skal følge inngåtte internasjonale avtaler om å gi opphold til mennesker med beskyttelsesbehov.

Så langt om premissene for diskusjonen. Et hovedspørsmål både Hustad og Tybring-Gjedde er opptatt av, er hvilke konsekvenser innvandringen har for tilliten i det norske samfunnet. Spørsmålet om økende etnisk heterogenitet svekker tilliten til medborgere og politiske institusjoner er viktig, og mange forskere har undersøkt problemstillingen.

Foreløpig er konklusjonene tvetydige. Norge er kjennetegnet av høy og stabil tillit og det er ennå ikke klare tegn på at innvandringen har svekket tilliten i samfunnet. Samtidig viser internasjonal forskning at etnisk segregering på lengre sikt kan skape mistillit på lokalsamfunnsnivå, så det er all grunn til å følge denne utviklingen videre gjennom empiriske studier - ikke minst fordi et høyt tillitsnivå er avgjørende for en vedvarende tilslutning til velferdsstaten.

Ved å følge den pågående kulturdebatten kan man få inntrykk at både etnisk segregering og svekket tillit er unngåelige konsekvenser av innvandringen til Norge. Slik er det naturligvis ikke. Etnisk segregering, slik det er tendenser til for eksempel i deler av Groruddalen i Oslo, kan motvirkes gjennom en aktiv boligpolitikk og en sterkere satsing på skolekvalitet der utfordringene er store, kombinert med en integrasjonspolitikk som både sikrer kvalifisering av innvandrere gjennom aktiv språkopplæring og et kontinuerlig fokus på barrierene innvandrere og deres etterkommere møter i arbeidslivet.

Det er sant at innvandringen til Norge har økt betydelig siden 1970-tallet, gjennom arbeidsinnvandring, familiegjenforeninger og av humanitære årsaker. Imidlertid er de senere års sterke økning i innvandring til Norge hovedsakelig en følge av EU-migrasjon og Norges deltagelse i EØS. Den desidert største innvandrergruppen i Norge i dag er fra Polen. Deretter følger Sverige, Tyskland og Litauen.

Det er opplagt at migrasjon bidrar til kulturell endring hvor enn innvandrerne kommer fra, men debatten har så langt gitt et inntrykk av at innvandringen kommer fra ikke-vestlige land og kan stanses. Hovedsakelig er det altså europeere som kommer, og forsøk på å begrense retten til arbeidsinnvandring for EU-borgere ville innebære et brudd med Norges EØS-forpliktelser. Norsk innvandringspolitikk er forøvrig streng, og mulighetsrommet for ytterligere innstramminger er begrenset forutsatt at Norge skal følge inngåtte internasjonale avtaler om å gi opphold til mennesker med beskyttelsesbehov.

Så langt om premissene for diskusjonen. Et hovedspørsmål både Hustad og Tybring-Gjedde er opptatt av, er hvilke konsekvenser innvandringen har for tilliten i det norske samfunnet. Spørsmålet om økende etnisk heterogenitet svekker tilliten til medborgere og politiske institusjoner er viktig, og mange forskere har undersøkt problemstillingen.

Foreløpig er konklusjonene tvetydige. Norge er kjennetegnet av høy og stabil tillit og det er ennå ikke klare tegn på at innvandringen har svekket tilliten i samfunnet. Samtidig viser internasjonal forskning at etnisk segregering på lengre sikt kan skape mistillit på lokalsamfunnsnivå, så det er all grunn til å følge denne utviklingen videre gjennom empiriske studier - ikke minst fordi et høyt tillitsnivå er avgjørende for en vedvarende tilslutning til velferdsstaten.

Ved å følge den pågående kulturdebatten kan man få inntrykk at både etnisk segregering og svekket tillit er unngåelige konsekvenser av innvandringen til Norge. Slik er det naturligvis ikke. Etnisk segregering, slik det er tendenser til for eksempel i deler av Groruddalen i Oslo, kan motvirkes gjennom en aktiv boligpolitikk og en sterkere satsing på skolekvalitet der utfordringene er store, kombinert med en integrasjonspolitikk som både sikrer kvalifisering av innvandrere gjennom aktiv språkopplæring og et kontinuerlig fokus på barrierene innvandrere og deres etterkommere møter i arbeidslivet.

*******************************************************************************************************

Polititurban er ikke farlig

Av Elisabeth Løland   Leder for KRFU     (13. februar 2012)

Sikher og muslimer som søker jobb i politiet må vurderes ut fra hvor dyktige politifolk de er, ikke hva de har på hodet.

Vi kan ikke ha det sånn at enkelte nektes å søke på jobb som politi fordi de har en religiøs overbevisning som hindrer dem i gå uten hodeplagg. Hvis deler av befolkningen vil ha mindre tillit til en politibetjent med turban eller hijab må vi bygge opp den tilliten, og ikke la oss diktere til å gjemme unna religiøs tilhørighet basert på frykt for at fordommer finnes i samfunnet.

Det er myte at vi alltid har lignet på hverandre i Norge, og at forskjelligheten oppsto med innvandringen. Det nye er at det som skiller oss fra naboen i dag er mer uvant og mer synlig enn det som skilte våre besteforeldre fra sine naboer for femti år siden. Det finnes to måter å løse det på. Vi kan lære oss å leve med hverandres forskjellighet, eller vi kan lage regler for å unngå at forskjelligheten synes.

Den siste løsningen vil være en svært dårlig strategi, men har dessverre en del tilhengere. For eksempel da en stortingsrepresentant fra FrP for en stund siden mente at i skolen måtte ”det kulturelle og religiøse legges igjen hjemme”. Mange har hevdet at religionen hører til i det private rom, og ikke bør han noen plass der hvor vi omgås hverandre. Den holdningen bygger på en forventing om at vi alle kan gå ut av stuedøra som nøytrale mennesker, totalt upåvirket av vår kultur og religion. Jeg deler ikke et slikt menneskesyn. Jeg mener at vi er hele mennesker og vårt livssyn og vår religion er en del av oss. Å forsøke å tvinge mennesker til å holde sin religion og kultur ute av det offentlige rom, bryter ikke bare med religionsfriheten, den skaper også et trykk som før eller senere vil eksplodere. I tillegg hindrer vi samfunnet i å ta del i det potensial som ligger i trosbasert virksomhet.

Trosfriheten har grenser på samme måte som alle andre friheter. Kjønnslemlestelse er ikke lov og må aldri bli lov i Norge, samme hvor mye den begrunnes med religion. Både lærere og politiansatte må kunne utføre jobben sin på en god måte. Politiansatte må kunne løpe fort, og lærer må kunne se ansiktet på elevene sine. Derfor er niqab ikke aktuelt for politiuniformen, og det er et naturlig krav når elever i Oslo-skolen må vise ansiktet for læreren. Men vi kan ikke be hverandre om å skjule vår forskjellighet med den begrunnelse at vi vil beskytte nøytraliteten eller hindre frykt. Kampen for nøytralismen er et dårlig spor, den lar det være opp til majoriteten å definere hva som er nøytralt nok. Frykt er heller ikke noe godt argument: dersom en turban vekker frykt i mennesker er det frykten som er problemet, ikke turbanen.

Utfordringene må møtes med totalt motsatt innstilling: istedenfor å presse religion inn i et hjørne må vi respektere og sette pris på mangfold. Istedenfor å tro at alt som kan vitne om ulikheter må gjemmes igjen hjemme, må vi lære å møte hverandre med respekt. For å få til det må vi tørre å slippe til forskjelligheten også der det er uvant. Vi må tørre å se en humanetisk begravelse, et jødisk bryllup og en muslimsk gravferd. Vi må akseptere at sykepleieren som steller våre gamle foreldre bruker hijab, og at medeleven til datteren vår tilhører Jehovas vitner og ikke vil feire bursdagen sin, og at etterforskeren som sperrer av nabohuset etter villainnbrudd bærer hijab. Vi må akseptere at noen organisasjoner setter krav til sine ledere som vi ikke selv ville satt, og at noen foreldre ønsker å sende barna sine på en skole som eies av et trossamfunn. Og at politimannen som tar imot passøknaden din før sommerferien bærer polititurban. Derfor støtter jeg sikhene som utfordrer justisdepartementet til å la dem søke politihøyskolen selv om de ønsker å beholde turbanen.

**********************************************************************************************************

Regjeringens diktatoriske returavtale

Av  Randi Solbergnes, Amnesty International      (08. februar 2012)

Hva er du er så redd for, Stoltenberg? Hvorfor tør du ikke konfronteres  med spørsmål om Etiopia og returavtalen?

Kontakter deg pr åpent brev ettersom sekretæren alltid sier "du er ikke på kontoret" når jeg gjerne vil snakke med deg om private ting og om returavtalen med Etiopia. Ble sist lovet helt sikkert at de ville sende e-post for avtale, men atter en gang viste det seg å være tomme løfter.

Hva er du er så redd for, Stoltenberg? Hvorfor tør du ikke konfronteres med spørsmål om Etiopia og returavtalen?

Redd for å få spørsmål om hvor mye Norge har betalt Meles Zenawi for en tvilsom returavtale? En returavtale i bytte med menneskeliv? En returavtale som ikke engang garanterer et trygt liv for de som returnerer? Det er ikke nevnt i avtalen. Trygghet er en menneskerett. Sende dem til ny forfølgelse er mot menneskerettighetene og er overhodet ikke akseptabelt.

Du og andre ledende politikere er jo så stolte og glade nå når Norge endelig skal bli kvitt etiopierne og barna deres. Du, Støre og Faremo feirer nok stort. Lønseth går ut og skryter og stråler over signert returavtale. Hurra for retur til forfølgelse, fengsling, dom under antiterrorismeloven for "terrorisme" med fengselsstraffer opp til 25 år eller livstid med umenneskelig tortur. Dette er det som med stor sannsynlighet venter etiopierne ved retur - kun for å være i politisk aktivt arbeid i Etiopia og Norge for et demokratisk Etiopia. Det mest skremmende er at dette vet du så alt for godt, Stoltenberg. Hvordan kan du? Når du gjør dette, er du ikke et medmenneske for mennesker som trenger en god leder som tenker humanitet, menneskeverd og forståelse for mennesker som nå er i den største frykt og fare for tvangsretur til et av verdens verste diktaturer. De vet hva som venter dem der. Mange har barn som de er meget bekymret for hvis de selv skulle bli arrestert, de tenker å forlate barna i Norge. Nå er tiden inne for empati - skjønner du den smerten og frykten etiopierne må leve med? Hva tror du de må leve med etter retur? Hva ville du selv ha gjort?

Er dette det demokratiske Norge jeg vokste opp i? Er dette landet fortsatt i demokratisk utvikling? Ved å nevne ordet demokrati så føler jeg meg veldig opprørt, fryktelig skuffet og syk av skam. Dette Norge føler jeg meg ikke hjemme i, dette landet har i de senere år utviklet en inhuman, umenneskelig og uverdig asylpolitikk som ikke gir beskyttelse til de som trenger det. Dette vet du også, men det er så mye enklere å sende dem ut. Ikke sant?

Dere går ut, frekt og freidig, og forkynner at dere ikke bryr dere om FN's advarsler og at dere ikke trenger å følge det de sier. Maken til ansvarsfraskrivelse og arroganse! FN sier klart i fra at den politiske situasjonen i Etiopia er meget farlig og ustabil for politisk aktive personer og at ingen bør sendes tilbake dit. Igjen trosser Norge advarsler fra FN. Den norske regjering "vet selvfølgelig best selv" og kjører sitt eget egosentriske løp uten å bry seg om konsekvensene.

Hva med bekymringsmeldingen UDI-direktøren kom ut med i går? Hva med alle de andre bekymringsmeldingene som strømmer inn nå, advarslene, protestene fra innland og utland? Hva med alle ropene om hjelp og bønner om humanitet?

Norge har blitt dømt i den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Norge har fått en høyesterettsdom som viser at landet bryter menneskerettigheter. Det begynner å hope seg opp med menneskerettighetsbrudd her i landet nå, det er et godt bevis på at Norge er på tur til å bli totalitært. Hvor mye dypere har du som Statsminister tenkt å la dette landet synke?

Norge som har vært øverst på listen over land som er gode på menneskerettigheter, er nå dessverre på god tur nedover lista til å bli en versting. Det greier du og regjeringen å sørge for med en returavtale til Etiopia, som alle - bortsett fra deg selv og den norske regjering – forstår er et vanvittig og risikofylt eksperiment. Det er også et svik for demokratiet.

En avtale med diktatoren Meles Zenawi er et stort sjansespill og du har et stort ansvar på deg, Stoltenberg. Hva gjør du når det kommer rapporter om fengslede og forsvunne personer etter endt tvangsretur? Er det ikke ditt og regjeringens ansvar da heller – at Norge ikke ga dem beskyttelsen de kom hit for? Er dette din måte å vise kjærlighet, åpenhet og "mer demokrati"på?

*************************************************************************************************************************

Hatet er iblant oss

Av Snorre Valen (stortingsrepresentant for SV)        (25.11.2011)

Den vanvittige volden 22. juli var Anders Behring Breiviks eget verk, og egen idé. Men de politiske vrangforestillingene som lå bak er det mange flere som er med å skape og videreformidle

Per Sandbergs uttalelser i Stortinget den 23. november illustrerer bedre enn noe annet det mange har prøvd å påpeke i det siste: Vi har ansvar for våre ytringer.

Derfor er Siv Jensen langt over streken når hun anklager sine motstandere for å ville «kneble ytringsfriheten». Tvert imot bruker vi vår ytringsfrihet for å stå opp mot stigmatisering, og påpeke hvordan ens ord kan leve sitt eget liv.

Frps korstog

I vår uttalte Christian Tybring-Gjedde fra Stortingets talerstol at «Vi er i ferd med å grave vår egen kulturelle, etniske og religiøse grav i Europa, og da bør faktisk noen våkne opp før det er for sent».

Per Willy Amundsen fulgte opp med å si at «det handler om å stå for våre verdier, stå opp for vår kultur, vår sivilisasjon. Det handler om å gjøre noe med den omfattende og massive folkevandringen som Europa står overfor».

Omtrent på samme tid skrev Amundsen på Facebook: «Jeg håper at min sønn kan leve opp med den samme friheten som jeg tar som en selvfølge [...] Dessverre er jeg ikke sikker. Jeg frykter for at et nytt korstog blir nødvendig».

Jeg tenkte at Amundsens korstog-sprell var nok til å skape store bølger. Men innen da var vi alle blitt immune. Vi hadde vendt oss til det.

Gjenklang i folket

Den vanvittige volden 22. juli var Anders Behring Breiviks eget verk, og egen idé. Men de politiske vrangforestillingene som lå bak er det mange flere som er med å skape og videreformidle.

Mange har reagert de siste månedene på det de opplever som forsøk på å dele ut skyld for terroren 22. juli. Det gjør det nødvendig for meg å nevne følgende selvfølgelighet: Bare terroristen har ansvar for terroren. Men alle vi andre har ansvaret for samfunnet vi skaper. Terroristens handlinger sprang ut av et verdenssyn der vår eksistens står i fare om vi lar muslimene ta over landet. Det er ikke ideer han fant på selv. Det er ideer som har fått etablere seg i Norge, og med gjenklang hos menig mann.

Kokkvold

«Mennesket er ansvarlig ikke bare for sine handlinger, men også sine ord», skrev Per Edgar Kokkvold for ti år siden.

Det glemte han kanskje da han i 2009 uttalte at «Det er på tide å konfrontere den arabiske fascismen på en måte vi ikke har turt til nå».

Bakgrunnen var en sak der to amerikansk-pakistanske (ikke arabiske) islamister (ikke fascister) ble pågrepet for terrorplanlegging. Også her ligger antydningen om en nærmest eksistensiell konflikt. For hva legger han i «måter vi ikke har turt til nå»? Hva legger du i det?

På et tidspunkt sporet debatten vår av.

Knut Olav Åmås

Den respekterte Knut Olav Åmås i Aftenposten kritiserte «dyrkingen av multikulturalisme i politikken». Så anbefalte han den paranoide rasistlitteraturen til Bruce Bawer, mannen med boktitler som «Surrender: Appeasing islam, Sacrificing Freedom» og «While Europe Slept: How Radical islam is Destroying the West from Within».

Ekstremisme må bekjempes, enten den er islamistisk eller antiislamsk. Hva annet enn ekstremisme kan man kalle ideer som at vår egen regjering er «kultursvikere» (Tybring-Gjedde) og «quislinger» (FrPs Kent Andersen), eller at Europa bør massedeportere muslimer (Bawer)?

Vi må klare å ha en debatt om disse ytringene og disse skriveriene uten at en anklages for å være mot ytringsfrihet. Det blir for dumt.

Jeg tror tvert imot de siste års debatt om ytringsfrihet brakte oss til et punkt der vi glemte ytringenes verdi: At de er meningsbærende. Mange har forsvart og omfavnet hatefulle ytringer fordi de er ytringer, og bare derfor. Mange glemmer at ytringsfriheten er til nettopp fordi ytringer påvirker, og former, og skaper. Folk som syter over såkalt knebling har ikke forstått dette. De tror ytringsfriheten er privilegiet å kunne si hva de vil, uten hard og saklig motstand.

Hvorfor ytre seg?

Nå, etter 22. juli, sier Åmås at «ord er ikke handlinger; ikke engang hatefulle ord er det». Jaha. Hvis du faktisk mener at ytringer ikke kan påvirke virkeligheten, hvorfor ytrer du deg da? Vi har ansvar for våre ord - og våre ord fanges opp av andre. Erkjenner vi ikke det, blir debatten både meningsløs og vektløs.

Gjør vi samme form for bortforklaringer når terrorister i andre land dreper for en politisk idé? Gjør vi da det samme skillet mellom de som skaper hatet, de som formulerer hatet, og de som utøver vold? Nei, og vi kan ikke tillate oss å gjøre det.

Et godt første skritt er å kreve av våre ledende samfunnsdebattanter at de ikke ukritisk videreformidler og låner en talerstol til ekstremistisk tankegods. Å tro at trollet sprekker i solen sånn helt av seg selv er himmelropende naivt. Det er på ingen måte en tilstrekkelig unnskyldning for å videreformidle tanker som er uforenlig med demokratiet vårt.

Ikke født terrorist

Jeg tror ikke Anders Behring Breivik ble født terrorist. Jeg tror han identifiserte seg med et verdensbilde som mange flere enn ham hadde skapt. I kommentarfeltet på Dagbladet.no er Espen Barth Eide en landssviker. Erkjennelsen av at forskjellige kulturer faktisk kan sameksistere i et demokratisk samfunn blir foraktelig omtalt som multikulturalisme.

Muslimer er samfunnsfiende nr. 1 i VG Debatt på internett. Jeg kjenner det i magen når jeg får vite at NRK, Dagsavisen og SV-kontoret var terrormål. Jeg kjenner det i hjertet når jeg husker de hundrevis av mennesker som reagerte i triumf på Facebook og debattsider da bomben smalt i Regjeringskvartalet: Nå lærte de vel, landssvikerne. De kan takke seg selv!

Aldri har jeg funnet det mer meningsfylt å drive med politikk.

Det er et hat ute blant oss vi må finne ut av og forstå. Og klare å stoppe. Da må vi ikke la debatten om 22. juli bli debatten om materiell terrorberedskap alene.

Eller la viktig debatt om utfordringene ved integrering spore av i konspirasjonsteorier og vås.

Vårt beste skjold mot terror er et samfunn der rasisme og hat gjøres irrelevant.

Da må vi tørre å bekjempe ideologiene som skaper hatet. 22. juli var ingen tilfeldig naturkatastrofe.

*************************************************************************************************************************

O’ hellige jul som det stormer i vannglass!

Av Tarjai Helland                  14. desember 2011

Du kødder ikke med nisselua til Ola Nordmann!

Det fikk noen stakkars lærere ved Øren skole smertelig erfare da de samlet elevene i klassen til det som sannsynligvis var en flott juleavslutning med forventningsfulle, stolte barn som framførte sanger de hadde brukt i løpet av året for foreldrene sine. Fordi lærerne og elevene hadde blitt enige om at dette skulle være en «vintermarkering» i stedet for for eksempel en «nissefest» har et samstemt medienorge kastet seg over skolen og fremstilt dem som om de ønsker å fjerne Selve Julen. Det jevnt over elendige journalistiske håndverket har støttet seg på unison fordømmelse fra et politisk spekter som representerer alle regnbuens farger (ispedd en anelse brunt). Videre har vi fått presentert juleromantikere fra Human Etisk Forbund så vel som framtredende muslimer som kappes i å forherlige de kristne, og mindre kristne, delene av norsk julefeiring.

Mens mediene elegant overser uttalelsen fra en av foreldrene i klassen som synes «avslutningen var fin» (referert i den opprinnelige artikkelen i Drammens Tidende), gis uttalelsen til en annen forelder i klassen om at skolen «fjerner de gode gamle juletradisjonene» ubestridt definisjonsmakt og saken utvikler seg til det rene hysteri der NRK, Aftenposten, Drammens Tidene, Nettavisen og mange flere overgår hverandre i ukritisk journalistikk, og politikere kappes i å framstille dette mest mulig håpløst.

Ordføreren i Drammen, Tore Opdal Hansen (H), rir den populistiske bølgen og spenner beinkrok på skolen i egen kommune ved å stille opp i nisselue i bystyret. Tidligere drammensordfører, nå stortingsrepresentant for Ap, Lise Christoffersen går hakket lenger i sin harselering når hun siteres med ««Mot dårskap kjemper selv gudene forgjeves». Denne saken er et typisk eksempel på ren dårskap». Frps Lavrans Kierulf har også dratt nisselua godt nedover øyne og ører i bystyresalen og slår politisk mynt på å spille forskrekket og indignert og stille ordføreren spørsmål om dette er «et feilskjær eller skal det bli gjeldende i drammensskolen?».

En annen drammenser og stortingsrepresentant fra Ap, Torgeir Michaelsen, definerer hendelsen som «fullstendig vanvittig» og startet endatil gårsdagen med å twitre om saken med kommentaren «God morgen. Vil dere se en fullstendig misforstått måte å bidra til det flerkulturelle Norge, kan dere titte på denne». Jeg vedder pensjonsordningen hans på at han ikke hadde sjekket saken ett eneste annet sted enn artikkelen på Drammens Tidenes nettsider og sannsynligvis visste like lite som meg om hva som egentlig ligger bak denne avgjørelsen.

Og endelig er jeg ved sakens kjerne – for min del. For hva er det som ligger bak avgjørelsen om å markere avslutningen som en vinterfest? Det er det ingen som har gitt (eller søkt?) svar på. Mange er de som har påstått at dette er gjort for å ta hensyn til muslimene. Akkurat dette har rektor ved Øren skole understreket at det ikke er, men det islamofobe Norge lar da ikke en slik anledning gå fra seg bare fordi det bygger på faktiske feil. Til det er anledningen til å spre litt fremmedfrykt og islam-fordommer for god!

Drammens Tidenes samfunnsredaktør, Odd Myklebust, er av de få som har sagt noe klokt om denne saken, og han hevder: «Det skumle er hvem som får skylden for at det er slik. I går fyltes debattfeltet på dt.no og adressen debattdt.no med påstander om at skolens reaksjon skyldes hensynet til muslimer. For noe sprøyt! Jeg kjenner ikke en eneste muslim som ikke vil at nordmenn skal feire jul». Men jeg er ikke like imponert over Myklebust sin fortsettelse: «Her er det helt andre interesser som ligger bak, sannsynligvis de såkalte livssynsnøytrale kreftene, som fornekter alle typer religioner, og som derfor ønsker å avkle julen innhold».

Hvis du vet dette, Odd, så får du oppgi en kilde. Hvis dette derimot bare er noe du antar, så er det vel ikke noe bedre å gjøre syndebukk av «livssynsnøytrale krefter» enn av muslimer? (og i parentes bemerket: jeg er vel en typisk representant for en slik «livssynsnøytral kraft», skulle jeg tro, men jeg har ingenting imot nisseluer eller juleavslutninger!).

Så hvis det ikke er muslimene sin skyld, og det heller ikke er «de livssynsnøytrale» sin skyld, hvem er det vi skal ta da? Ikke vet jeg. Og det vet tydeligvis ingen andre heller. For det har ikke blitt sagt fra Øren skole, og det velger jeg å tolke som en god ting. Et uttrykk for skolefaglig profesjonalitet. For her ligger det kanskje helt individuelle hensyn til grunn som det ville være feil om lærere, ledelse eller foreldre ved skolen la fram offentlig. Det vi vet, er nemlig at dette ikke er en generell politikk fra skolens side – en av foreldrene som uttalte seg i mediene sa jo selv at hun skulle i nissefest i en 2.-klasse ved skolen.

Så kanskje er dette et grep ansvarsfulle, omsorgsfulle, profesjonelle og velmenende lærere har tatt for å kunne inkludere absolutt alle i klassen i en juleavslutning? Vi som har vært noen år i skolen, og som er opptatt av fellesskap, vet nemlig at man skal ikke miste flere enn én før fellesskapet taper. Man kan ikke være inkluderende ved å ta hensyn til nesten alle. Og hva vet vi – kanskje var det en elev i den nevnte klassen som bare hadde anledning til å delta på markeringen dersom det ble en «vintermarkering» uten nisseluer, i stedet for en «julefest». Her vil jeg understreke at jeg, som alle andre som har følt anledning til å mene mye om avgjørelsen lærere og elever i fellesskap tok, ikke vet noe om bakgrunnen for valget som ble gjort. Men jeg tilbyr en annen mulig forklaring.

Og hvis det skulle være slik at det var dette som skulle til for å få med alle elvene i klassen, synes jeg lærene ved Øren skole skal ha ros for sitt arbeid! Jeg synes i så fall de også skal ha ros for at de tar støyten fra et samlet harselerende og tankefattig Norge og på den måten beskytter og tar vare på barna som er elever ved skolen.

Og dersom det ikke var hensynet til en, eller flere, enkeltelev(er), men noe helt annet som lå bak, vil jeg si: Men kjære vene, kan det være så farlig? Det skal da vel i himmelens navn mer enn en «vintermarkering» uten nisseluer til for å fjerne jula fra norske skoler og klasserom! Det stormer som kjent sjelden så kraftig som i et vannglass.

Det er jammen ikke enkelt å gjøre noe godt i det enfoldige Norge. Men takk til lærerne ved Øren skole som prøver!

*************************************************************************************************************************

Det Fjordman teier om

Forventar Jensen at å fysisk fjerne islam skal gå fredeleg for seg?

Av  Øystein Hetland                               (24. november 2011)

 Peder Jensen prøver seg 18. november 2011 med eit svar til meg og fleire andre. Han seier at han står ved påstanden: «Er islamsk lære grunnleggende voldelig? Ja. Kan islam reformeres? Nei. Kan islam forenes med vår måte å leve på? Nei. Finnes det noe slikt som et moderat islam? Nei. Kan vi fortsette med å la muslimer bosette seg i våre land? Nei.»

Med andre ord meiner Jensen at verdas i dag rundt 1,5 milliardar muslimar, tilhengarar av ein nær 1400 år gammal religion, representerer ei fullstendig monolittisk og valdeleg tankeretning.

Ei meir radikal fråkjenning av ei så stor menneskegruppe si evne til uavhengig tenking og fredelege intensjonar har eg knappast sett. Men det passar godt inn med andre ting Jensen har sagt, der han systematisk fråskriv muslimar gode eigenskapar, og portretterer dei som stereotype, vonde skapningar.

Han kom til dømes etter kvart til følgjande konklusjon om muslimar: «Eg har samanlikna islam med filmen «The Matrix», der folk blir gjort til slavar gjennom å leva i ei kunstig verd, laga for å halde dei i trelldom. I filmen er alle som ikkje er fullstendig avkopla frå denne kunstige verda ein potensiell agent for systemet. Eg har kome til konklusjonen at dette òg er den mest fornuftige måten å sjå på muslimar.»

Han samanliknar òg vår verd med fantasiverda i «Ringenes herre», og muslimar med dei avskyelege orkane: «I det reelle Vesten ... ville me invitert millionar av orkar til å bu i storbyane våre og lært barna våre om orkane sin rike kultur.» Ja, Jensen ser ut til å elske slike fiksjonskampar der ein kan forholde seg til enkle fiendebilete: «Kvifor likar så mange «Ringenes herre»? Eg mistenkjer at ein grunn er den forfriskande tanken om å verna sin sivilisasjon og sitt land mot vondskapen.»

Men endå meir avslørande enn det Jensen svarar på i innlegget sitt, er kva han ikkje seier noko om. Korleis tenkjer Jensen at han kan sameina det han sa etter 22. juli, nemleg at «jeg har heller aldri tatt til orde for vold i mine tekster», med ønsket om å «fysisk fjerne islam og muslimar frå Europa»?

Forventar Jensen at alt dette skal gå fredeleg for seg? Kva inneber det, Jensen, når du seier at «me treng å forstå at demokrati er eit verkty for å oppnå eit spesifikt mål, ikkje eit mål i seg sjølv?» Kva inneber det når du ser deg budd til å sjå på lovene som illegitime og å «gjera det som trengst for å verna om eigen tryggleik og sikra nasjonal overleving?»

Eg vonar at Jensen vil svare på desse spørsmåla. Elles får ein vel berre konkludere med at han ikkje sjølv lever opp til idealet sitt om å «si sannheten, selv når denne er ubehagelig.»

*************************************************************************************************************************

Regler overordna sunt vett?

Av Tony Burner                                          (2. november 2011)

Det kan ikke være slik at man skal følge lover og regler på tvers av hva alt annet skulle tilsi. Senest i dag kom nyheten om at Breivik ikke kan dømmes til 30 års fengsel for brudd på terrorparagrafen grunnet utdatert datasystem.

"Det regelstyrte samfunn" heter kronikken til professorene Strømmen og Syvertsen. De påstår med rette at det råder et regelhysteri i dagens samfunn, og avslutter kronikken med å si at "regelhysteriet vi ser blant mange politikere og byråkrater blir altfor ofte en tvangstrøye som kveler ansvarsfølelse, idealisme og individets frihet."

Dette hysteriet gjelder alle området i samfunnet, ikke bare i departementene og direktoratene. Paragrafene rår. Hvis du argumenterer for noe og henviser til en paragraf, så har du ditt på det rette. Det hjelper nesten ikke hva andre måtte mene. Nesten ikke hva det generelle menneskevettet måtte tilsi heller.

Denne utviklinga har ført til et større behov for byråkrater, i den negative betydninga "ineffektive administratorer". Det kryr av dem. Vi har selvsagt behov for administrasjon i enhver organisasjon, men når den overstiger 50 % av den totale arbeidskraften i en bedrift, så bør det blinke noen varsellys. En annen konsekvens av den voldsomme økninga i regelverk er at den vanlige mannen på gata enten ikke ønsker å prioritere å lese alle ordene eller ikke forstår så veldig mye av dem. For selv om du ikke er paranoid, vil du noen ganger føle at de som står bak reglene og lovene med vilje har skrevet dem så kronglete som mulig slik at du forstår minst mulig.

Da jeg leste denne artikkelen i dag lurte jeg på om det ikke var 1. april. Riktignok er overskriften at "datakaos" forhindrer Norges verste massemorder å bli dømt til Norges strengeste straff, nemlig 30 års fengsel for brudd på terrorparagrafen. Men leser du videre ser du at dette ikke primært skyldes data, men ineffektiv administrasjon. Etter planen skulle loven tre i kraft ett til to år etter vedtak i Stortinget i 2009. Dette har ikke skjedd fordi IKT-systemene til Politiet ikke har blitt skifta ut! Allerede i 2006 ble Storberget varsla, men han skal ikke ha prioritert dette.

For det første kan man si at det er helt uakseptabelt at noe så viktig i Politiet ikke har blitt prioritert over så lang tid. Men viktigere enn det, og det er det som gjør saken så hårreisende, er hvordan konsekvensen av ineffektiv administrasjon i dette tilfellet bare skal aksepteres nettopp fordi "lovene og reglene" sier det?

Det er ingen tvil om at terrorparagrafen ble vedtatt i 2009. Det er heller ingen tvil om at Breivik står bak Norges verste terrorhandling. Har myndighetene holdt oss for narr når det hele tida er blitt påstått at han blir dømt etter terrorparagrafen? Og hvis "datakaoset" hindrer noe slikt, kan det tenkes at sunt vett i dette særdeles viktige tilfellet bør ha forrang, eller skal dette bli det ultimate beviset på ineffektiv administrasjon?

*************************************************************************************************************************

Du skal ikke føle deg trygg

I et åpent og demokratisk samfunn må alle ta ansvar for å imøtegå hetsende ytringer. Lovverket kan ikke gjøre hele jobben alene.

Av  Elisabeth Lier Haugseth                                        (20. oktober 2011)

I et åpent og demokratisk samfunn må alle ta ansvar for å imøtegå hetsende ytringer. Lovverket kan ikke gjøre hele jobben alene.

Det er påfallende hvor stor bekymringen er for ytringsfrihetens kår i Norge. Samtidig har vi aldri hatt flere kanaler tilgjengelige for å fremme egne meninger – Twitter, Facebook, blogger, nettaviser og kommentarstrenger – det er ikke grenser for når og hvor hvem som helst kan gi uttrykk for hva som helst. Bekymringene for hvordan ytringene rammer, synes derimot å være nærmest fraværende. Jeg vil hevde at utfordringene i Norge i dag ikke er at ytringsfrihetens rammer trues, men heller at de mest ekstreme ytringene får bli stående uimotsagt.

Etter 22. juli var oppfordringen til oss alle at vi skulle møte terroren med mer åpenhet, og mer demokrati. En periode syntes det som debattklimaet var på vei til å bli mer balansert, og mindre hatefullt. Slik skulle det likevel ikke gå. Aftenpostens oppslag 9. oktober, «Rosetoget er gått» viser dessverre at ukvemsord, trusler og særdeles ufine utfall mot enkelte debattanter er mer det normale enn unntaket. Vi kan bare gjette hva det gjør med unge mennesker med innvandrerbakgrunn å lese SMS-er, e-postmeldinger, eller motta telefoner fra ukjente, som «du er aldri trygg», «vi hater deg», og «dra tilbake» – ikke én gang, men stadig vekk. Det er en hverdag mange må leve i. Henvendelser til Likestillings- og diskrimineringsombudet bekrefter dette.

Er det mulig å sikre et effektivt vern mot hatefulle ytringer samtidig som man verner om ytringsfriheten? At ytringsfrihet er en fundamental menneskerettighet som skal holdes høyt, er det lett å være enig i. Tildelingen av Raftoprisen i år tydeliggjør hvor vanskelige kår ytringsfriheten har i enkelte land. Organisasjonen Sexual Minorities in Uganda mottar prisen 6. november for sitt arbeid for å sikre gjennomføring av menneskerettigheter for alle, og for å fjerne diskriminering på grunn av seksuell orientering eller kjønnsidentitet i Uganda. Folk som tar til orde for rettigheter for denne gruppen, lever i frykt for livene sine.

Det er neppe noen som er uenige i at slike angrep på ytringsfriheten er helt uholdbare. Jeg vil likevel understreke at ytringsfriheten ikke gjelder ubegrenset, og bare kan forsvares i den utstrekning den ikke på uforholdsmessig vis rammer andre fundamentale menneskerettigheter – som retten til vern mot hatefulle ytringer.

For hatefulle ytringer rammer bredt. Torgrim Eggens kronikk i VG 2. oktober, «Menn som hater kvinner», viser hvordan kvinner skremmes bort fra samfunnsdebatten av trakassering og trusler særlig om seksualisert vold. Det kan se ut som at debattklimaet har hardnet til. Konsekvensene er ikke bare en fattigere debatt, men også et samfunn der mange lever i frykt for å delta og gi uttrykk for egne oppfatninger, og ikke minst i frykt for egen sikkerhet. Dette er åpenbart ikke et samfunn vi ønsker å bidra til.

Etter 22. juli har koblingen mellom ekstreme ytringer og holdninger og ekstreme handlinger blitt tydelig. Det er ikke slik at ytringer er «bare ord». Terrorhandlingene 22. juli er det mest ytterliggående tilfellet i nyere tid, men ikke det eneste. Vi har flere eksempler på at hatefulle ytringer mot grupper har bidratt til ekstreme voldshandlinger. Folkemordet i Rwanda i 1992 er et grotesk eksempel, fra hjemlige trakter viser drapet på Benjamin Hermansen i 2001 hvor galt det kan gå når noen setter hatefulle oppfatninger om i handlinger.

Hatefulle ytringer mot personer på grunn av for eksempel hudfarge og etnisk opprinnelse omfattes av rasismebegrepet og er forbudt, både etter internasjonale konvensjoner og i nasjonalt regelverk. Straffeloven forbyr grove rasistiske ytringer. Andre ekstreme og trakasserende ytringer kan også være straffbare.

Til tross for at straffebestemmelsen har eksistert i mange år, er det sørgelig få saker som har blitt reist for domstolen, og enda færre som ender med domfellelse. Enkelte vil påstå at bestemmelsen er nærmest ikke-eksisterende, og at det i praksis er fritt fram for å sette fram de holdninger og meninger man måtte ha.

FNs rasediskrimineringskomité har gjentatte ganger, senest i vår, kritisert norske myndigheter for mangelfullt vern mot rasistiske ytringer. Komiteen oppfordrer myndighetene til å sikre nødvendig balanse mellom ytringsfriheten og ekstreme rasistiske ytringer, og ha en strategi for hvordan man skal håndtere rasisme i den offentlige debatten mer effektivt. Etter 22. juli er det siste ikke minst viktig.

Hatefulle ytringer er straffbare forhold som domstolen behandler. Ombudets rolle er å overvåke at myndighetene overholder internasjonale forpliktelser, slik at vernet mot hatefulle ytringer blir reelt. Det er imidlertid ikke nok med et strengt og tydelig lovforbud mot hatefulle ytringer. En streng håndheving av forbudet vil fort kunne lede til en uønsket knebling av viktige debatter. I dette uavklarte feltet mellom de respektfulle og de ulovlige ytringene, har vi alle et ansvar for å bidra til en balansert og ryddig debatt. Som enkeltperson å delta og nyansere og imøtegå, som redaktører å legge til rette for en reell mangfoldig og respektfull debattkultur, og til å sørge for at nyhetsoppslag ikke bygger opp under uønskede stereotypiene.

Retten til et effektivt vern mot hatefulle handlinger eller ytringer er en fundamental menneskerett, og en forutsetning for et sunt demokrati. Vi må minne hverandre om at denne rettigheten er like viktig som retten til å ytre seg fritt.

*********************************************************************************************************

En appell

Fremmedfrykt: Empati og opplysning er to av de aller viktigste forutsetningene for at man i det hele tatt skal kunne begynne å tenke på et samfunn uten rasehat.

Av Knut Gjelle Angell                             (19. oktober 2011)

Fremmedfrykten og rasismen er på ingen måte på tilbaketog. Hva enn slags form den tar, kan man igjen observere økende tendenser over hele verden, som minner oss på at historien repeterer seg selv.

Men hva er det man egentlig er så redde for? Hva er det man hater så mye? Hvordan kan man hate noen man aldri har møtt? Dersom man feier alle over en kam, forhåndsdømmer man hvert enkelt menneske som har tilhørighet til én eller flere grupper, og dermed hvert enkelt individ. For mennesker er individer. Uansett hvordan man vrir og vender på det, sitter vi alle med individuelle følelser, tanker og meninger. At vi er en del av et samfunn eller en gruppe, betyr dermed ikke at vi tenker som én enhet, selv om vi måtte ha like synspunkter på mange ting.

I en verden som går stadig fortere, og hvor den såkalte tidsklemma mange steder tar overhånd, er det en gåte at man i det hele tatt har tid og overskudd til å spre dette hatet. En større gåte er at man i et såpass opplyst samfunn, med tilgang til uante mengder informasjon, ikke velger å være mer kritiske til hva man leser og hører. Det burde ikke være noen sak å tilegne seg nok kunnskap til å kunne se at det meste man fordømmer og frykter, ikke er en trussel for noe eller noen som helst. Fakta, mening og tro er tre forskjellige ting, som ikke nødvendigvis går hånd i hånd.

Men informasjon alene er heller ikke nok. Å kunne sette seg selv i andre folks sted, er kanskje enda viktigere. Mye av hatet som fins i dag, er rettet mot mennesker som følger det sterkeste instinktet vi har, nemlig overlevelse. Det er ingenting å legge skjul på at frykten og hatet for flyktninger er et globalt fenomen, men ikke alle velger å innse at alle folkeslag på et eller annet tidspunkt har vært flyktninger eller emigranter. Denne mangelen på empati og forståelse er verken ny eller unik, men er en trend som det burde være mulig å snu på.

Empati og opplysning er to av de aller viktigste forutsetningene for at man i det hele tatt skal kunne begynne å tenke på et samfunn uten rasehat. Opplysning burde i vår tidsalder, og i vår del av verden, ikke være noe problem, men kan man lære vekk, styrke og spre empati, og hvordan? Kan empati være noe man lærer om allerede fra man er små? Burde man snakke om det i barnehagen, ha det som et eget fag i grunnskolen, eller på andre måter innlemme det i undervisningen?

Å jobbe i fellesskap for å bekjempe fremmedfrykt og rasehat er en start, men når alt kommer til alt, er alle faktisk individer spredt rundt i en enorm verden, og der fins mange steder i denne verdenen hvor informasjon ikke er like tilgjengelig, og innsikten blir dermed deretter. Inntil informasjonen, forståelsen og empatien når hvert eneste menneske på denne planeten, er en hel verden uten rasehat bare en drøm, men desto viktigere: En drøm verdt å drømme.

Hvis du spør meg om jeg tror dette er mulig, er svaret mitt klart ja. Om du spør meg om jeg ønsker at det skal skje, er svaret definitivt det samme. Om du spør meg om jeg tror at det kommer til å skje, må jeg beklageligvis svare nei. Faktum er at altfor mange i dag er altfor opptatt av å bygge en verden med mer og mer materialistisk og økonomisk fokus, hvor menneskelig kommunikasjon, åndsliv og ikke minst kjærlighet blir prioritert lenger og lenger ned på listen.

Jeg sier ikke at jeg drømmer om eller ser for meg en framtidig rosenrød verden, hvor alle til enhver tid er enige i alt, og forventer heller ikke at noen andre skal gjøre det. Jeg ønsker heller ikke å tvinge mine meninger på andre. Jeg har derimot et ønske om å spre forståelse rundt den galskapen som foregår rundt oss. Vi som mennesker har så mye, mye større potensial enn dette.

Om dette er verdt å kjempe for, er opp til hvert enkelt individ å avgjøre, men for dem som måtte ønske å gjøre noe med dette, har jeg en appell:

Vær så snill, vis at det er mulig å ikke hate!

**********************************************************************************************************

 Høyreekstremisme og kristendom - hva er koblingene?  

Hva er koblingene mellom høyreekstremisme og kristendom? I lys av terrorhandlingene 22. juli i år er dette et viktig spørsmål å arbeide videre med.

Av  Anne Hege Grung                           (03. oktober 2011)

Terroristen var medlem av Den norske kirke, og brukte en tilpasset korsfarerideologi basert på fragmenter av kristen tradisjon til å legitimere sine handlinger. Få, om noen, tenker på å kalle Den norske kirke høyreekstrem av den grunn. Men likevel har vi et behov for en ettertanke om hva slags religiøs kultur og praksis som kan være med på å skape en slik ideologisk konstruksjon.

Mange av oss tenker på høyreekstreme kristne som forvillede, men farlige unge menn med voldsfantasier som sitter foran PC¹ene sine og skriver hatefulle meldinger på suspekte nettsteder. Men koblingen mellom høyreekstremisme og kristendom har et bredere historisk og ideologisk omfang.

Ekstremisme er en ideologi der vold og tvang er sentrale elementer. Ekstremistisk politikk er ikke interessert i demokratiske spilleregler, og setter egne planer om å tvinge eller drepe dem som er konstruert som fiender, over menneskerettighetene. Høyreekstrem, kristen ideologi er gjerne preget av bestemte fiendebilder: Antisemittisme, hat mot muslimer eller annen rasistisk ideologi, hat mot feminisme og kamp mot likestilling, samt sterk motstand mot alt som kategoriseres som marxisme eller sosialisme.

I tillegg har man konkrete mål om kontroll over landområder. Den kristne tradisjonen, inkludert Bibelen, kan levere tekster og argumenter som legitimerer de nevnte fiendebildene og målet om kontroll og ²etnisk rensing².

Jeg vil nevne to historiske eksempler på høyreekstrem kristendom som har kommet til uttrykk gjennom politiske regimer, med svært voldelige resultater. Det første er apartheidregimet i Sør-Afrika. Mange er ikke klar over hvor sentral kristen teologi var i utformingen av ideologien bak apartheid. Man tolket Bibelen aktivt - særlig enkelte vers i Det gamle testamente - for å finne bibelsk belegg for at Guds vilje med menneskeheten var at man skulle leve adskilt etter rase eller etnisk tilhørighet, og at ²hvite² skulle herske over ²svarte².

Et annet eksempel er El Salvador på 1980-tallet, der en variant av den kristne høyreekstremismen ­ med støtte fra det offisielle USA ­ tolket seg selv som et bolverk mot kommunismen. Den kristne høyreekstremismen i El Salvador splittet etter hvert den romersk-katolske kirken i landet. Enkelte prester begynte å protestere mot myndighetenes behandling av menneskerettighetsaktivister, bønder og fagforeningsfolk. Erkebiskop Oscar Romero ble skutt foran alteret mens han forrettet nattverden i mars 1980. Det høyreekstreme regimet stod bak, og grunnen var at Romero hadde begynt å protestere mot fattigdommen og menneskerettighetsbruddene. Dermed ble han automatisk regnet som marxist i regimets øyne.

I Europa i dag ser vi antydninger til en lignende kamp om hva som skal være kristendommens verdier, hvis vi trekker høyreekstreme kristne miljøer inn i synsfeltet. Skal Europa med vold og tvang sette begrensninger for mennesker med en annen hudfarge eller en annen tro enn den kristne, særlig muslimer? Er dette en plikt for europeiske kristne? Eller er det kristne verdier å sette fokus på likeverd og menneskeverd for alle, uansett kjønn, religiøs tilhørighet eller kulturell bakgrunn? Det ser ut til at synet på Europa som én størrelse etter hvert får en større betydning enn den enkelte stat for disse miljøene. Kanskje kan vi begynne å snakke om en høyreekstrem kristen euronasjonalisme?

Forskeren Mark Jurgensmeyer fra USA lanserte i sin bok Terror in the Mind of God (2001) en teori om at mange religiøse ekstremister, inkludert kristne ekstremister, hadde en forestilling om at de var deltakere - på Guds side - i en kosmisk krig. En kosmisk krig er en voldelig konflikt der eksistensen av fienden er en trussel mot egen eksistens, og konflikten kan bare løses ved at fienden ²forsvinner².

Å fravriste de høyreekstreme kristendommen er derfor et prosjekt av stor interesse og viktighet for alle oss som mener kristendommen handler om noe annet enn å definere f.eks muslimer som fiender, at kvinner er likeverdige med menn, at alle mennesker er nettopp ­ mennesker.

*************************************************************************************************************************

Å sørge seg til seier

Man trenger ikke være paranoid for å lansere konspirasjonsteorier om den 22. juli. Det holder lenge å være sjef i sitt eget PR-byrå.

CATHRINE SANDNES                         (2011-09-02)

Noen og hver kan ha kjent på mistanken om at folk i kommunikasjons- og PR-bransjen er flinke til å selge oss ting vi egentlig ikke vil ha. Alternativt, og det er kanskje verre, mistenkt at de kan få en god ting til å se skikkelig dårlig ut. Men inntil nylig har vi tross alt ikke tenkt at det er et yrke for forvirrede.

Fram til forrige torsdag kjente vi Hans Geelmuyden, nestor i bransjen og en av de to grunnleggerne av Geelmuyden.Kiese, som en vittig fyr med slagkraftige replikker. I den grad vi har lurt på om han har noe mer å fare med enn gode spissformuleringer, så har vi i grunnen tatt for gitt at dette er en mann det kan være interessant å høre mer fra. Hvilket hans opptreden i Polyteknisk Forening, hvor han snakket om den 22. juli, tydelig viste. Skjønt, vi hadde ikke trodd han skulle være interessant på den måten bygdeoriginaler er det.

«De lovet oss mer demokrati og åpenhet. Ikke før var det sagt, så satte de munnkurv på opposisjonen og det norske folk. Samtidig sørget Arbeiderpartiet for at dette skulle bli en kort valgkamp. Det var dyktig. Smart. I fire uker monopoliserte de valgkampen. De fikk et fire ukers forsprang. De ble fotografert og intervjuet i gudshus og gjorde dette til et angrep på Ap», oppsummerte Hans Geelmuyden. Dernest slo han fast at det var Arbeiderpartiet, som på «utspekulert vis» fant på å kalle bomben og massakren for «terror», og gjerningsmannen «høyreekstremist» - med vekt på «høyre» - samt «kristenkonservativ» - for å få angrepet til å fremstå som et angrep på Aps ideologi. Og for å være helt sikre på at vi har tatt poenget, som altså er at alt vi har sett og deltatt i de siste ukene har vært nøye planlagt, understreker han at: «Dette har noen regissert».

Dette er en analyse av den typen som er uhyre interessant, dersom man ser bort fra virkeligheten. Trekk fra de mange døde, hardt skadde og dypt traumatiserte menneskene, bombekrateret rundt regjeringskvartalet, det politiske «manifestet» til gjerningsmannen og alt som handlet om Utøya, så har Geelmuydens analyse mye for seg. I så fall er det liten tvil om at Arbeiderpartiet har brukt denne tragedien på mest mulig spekulative, grådige og nedrige vis, at de har skjøvet 69 kister med unge mennesker foran seg i kampen for å vinne årets kommunevalg og hulket kledelig i «gudshusene» når de har observert medienes kameraer og telelinser. Det verste er selvsagt at de har insistert på at et angrep på Arbeiderpartiets ungdom, og regjeringen de deltar i, er et angrep på - eh - Arbeiderpartiet. Og at de er skamløse nok til å insistere på å kalle en enkelt bombe og en litt lei massakre for «terror» (selv om terror nok er den gjengse definisjonen man ellers bruker om nettopp denne type handlinger), bare for å lure folk til å synes synd på dem som ble rammet.

Heldigvis er ikke folk dumme, påpekte Geelmuyden, selv om onde tunger nok kunne komme til å vitse om at troen på en lettlurt opinion er en forutsetning for den type arbeid han selv lever av. Langt på vei ville hele perioden fra 22. juli til 21. august vært kommunikasjonsfaglig perfekt om ikke Ap, ifølge kommunikasjonseksperten, «overdrev bruken av sitt moralske hegemoni da de prøvde å få det til å se ut som om denne volden var et anslag mot Aps ideologi». Det er i hvert fall hans forklaring på hvorfor partiet mistet oppslutningen fra de første ukenes meningsmålinger: Folk var så smarte at de gjennomskuet krokodilletårene og tilsnikelsen om at dette liksom handlet om ideologi og politikk, og ikke om det viktigste av alt: Å vinne et valg. Nå kunne man selvsagt ha forklart fenomenet med mange andre ting, for eksempel at folk har tatt oppfordringen om ikke å la hendelsene få styre handlingene sine, og følgelig stemmer relativt uberørt av terroren. Eller, og jeg må innrømme at jeg tror dette er det som ligger nærmest sannheten, det kan hende planen ikke funket, rett og slett fordi det aldri fantes noen sånn plan.

Hvis noen har hatt regi i dette, så er «noen» i dette tilfellet selve drapsmannen. Det er dessverre hans regi vi følger, når 77 mennesker blir gravlagt. Det er han som har regissert et angrep på Ap, definert seg selv som «høyreekstrem» og «kristenkonservativ». Og det finnes nokså objektive forskningsinstanser som vil insistere på å karakterisere dette som en politisk motivert terrorhandling. Man kan si mye fint, og sikkert en del rart, om Stoltenberg, men han er neppe en politikkens Ingmar Bergman som er i stand til å regissere sorg, samhold og stillhet i gatene - som et ledd i en nøye uttenkt plan for å gjøre det bedre enn Erna Solberg den 12. september.

Selvsagt har regjeringen hatt en kommunikasjonsstrategi. Det skulle bare mangle når landet står oppe i sin verste innenrikspolitiske krise siden krigen. Selvsagt, og heldigvis, har de tenkt før de snakket og blitt enige med politi, partier, kongehus og andre involverte om hva og når de skal slippe informasjon. Imidlertid er det et veldig langt sprang fra profesjonell krisehåndtering, deltakelse i begravelser og offisielle minnehøytider, til den brutale kynismen Geelmuyden skisserer opp. Å høre ham snakke, er å høre en mann som forveksler statsministeren med seg selv. Som er ute av stand til å se verden som noe annet enn en potensiell mediestrategi, og som dermed ender opp med å betrakte 22. juli som en gavepakke til Arbeiderpartiet. Ifølge Hans Geelmuyden har ikke 22. juli som tragedie funnet sted. Det gjør ham enten til en hardcore postmodernist, en attenhundretalls nihilist, eller en mann som er så oppslukt av å selge alternative versjoner av virkeligheten at han rett og slett har glemt at virkeligheten faktisk finnes.

*************************************************************************************************************************

Vår politiske agenda

Av Ole Mathismoen          (Leder politisk redaksjon i Aftenposten ) 

Hver eneste dag får jeg kjeft fra lesere som mener vi er for tøffe med deres parti og deres favorittpolitiker. Vi skal ha en skjult agenda med våre reportasjer.

Ja, vi har en agenda for valgkampen. Vi har en plan, som vi faktisk har brukt nesten et år på å legge, utvikle og gjennomføre. Det startet med et helgetreff på et hotell i Sverige i fjor høst, hvor det ble kastet frem mange titalls ideer for hvordan vi kunne få gjennomslag og oppfylle vår agenda. I uker og måneder har journalistene i politisk redaksjon systematisk jobbet for å sanke fakta for å gjennomføre vår plan.

Men i motsetning til hva enkelte synes å tro – både i innlegg her på bloggen, i nettdebatter på ap.no, i e-poster og telefoner; Seier for enkeltpartier er ikke en del av vår agenda. Vi bryr oss ikke om hvilket parti som vinner og hvem som taper på valgdagen.

Vår agenda er kun å sørge for at Aftenpostens lesere får flest mulig spennende, kritiske og informative artikler om de største partiene og de mektigste politikerne. Siden det er kommunevalg har vi de siste ukene publisert mange store og små artikler om ulike sider av lokalpolitikken. Men vi har også skrevet flere artikler om rikspolitiske temaer. Norsk rikspolitikk slutter ikke å rulle selv om det er lokalvalgkamp.

Vi i politisk redaksjon har altså bare en reportasjeagenda.

Den går i korthet ut på å sjekke om politikere og partier holder ord, og påpeke når de ikke gjør det: Om politikerne i kommune‑ og bystyrene har stemt overens med det de lovet i forrige valgkamp, det de lover nå og det som står i programmene.

Jeg har tidligere i valgkampen poengtert at vi ikke føler noen forpliktelse til at partiene skal behandles likt, at alle skal få like sterkt kritisk søkelys. Det varierer fra valgkamp til valgkamp. Nå når denne valgkampen snart er slutt kan jeg likevel slå fast at ingen av de store har sluppet unna. Regjeringspartiene og de største opposisjonspartiene har alle fått et søkelys de helst ville vært foruten. Det er vi stolte av.

Hver eneste dag får jeg tilbud fra partier og politikere om såkalt eksklusive utspill. Vi takker nei til de fleste, men basert på normale journalistiske nyhetskriterier, sier vi ja til noe få. Enten fordi vi ser at det vil angå svært mange mennesker, eller fordi vi ser at de vil føre den politiske debatten videre.

Men de fleste sakene våre er resultat av langvarig jobbing; Som da vi i våres før partienes landsmøter systematisk gikk gjennom hva som er typiske kjennetegn for de 40 kommunene partiene gjorde det best i 2007. Og som da vi innledet valgkampen i høst med å avsløre at Høyre og Frp landet rundt driver inn eiendomsskatt selv om partiene sentralt er mot slik skatt. Som da vi i artikkel etter artikkel påviste at Arbeiderpartiet og Regjeringen ikke har oppfylt løftet om lovfestet rett til sykehjemsplass og at barn har bedre lovfestede rettigheter enn gamle i dette landet.

Vi har også stilt regjeringspartiene til veggs for at det er blitt 6500 nye barn i fattige familier under deres regjeringstid og at SV knapt har gjennomført noe som helst av den skolepolitikk de gikk til valg på i 2005 selv om de har hatt kunnskapsministeren i seks år. Til tross for Regjeringens mål om mindre godstransport på veiene og mer på tog går utviklingen stikk motsatt vei.

Det går alltid hardest utover regjerende partier i valgkamp-journalistikken.

Vi har også hatt en rekke mer generelle kritiske reportasjer uten at vi har festet ansvaret på ett enkelt parti: Enorme ulikheter i hva gamle må betale for sin kommunale sykehjemsplass og at hvis alle norske kommuner hadde vært like effektive som de beste ville man kunne spart nærmere 30 milliarder kroner.

Vi har også skrevet om debatten om ordbruken i innvandringsdebatten i og utenfor Fremskrittspartiet etter terrorangrepene 22. juli. Forleden intervjuet vi Kristin Halvorsen som gikk hardt ut mot Siv Jensen som hun mener ikke har tatt oppgjør med hva Halvorsen kaller grums i eget parti. Siv Jensen fikk samme dag svare i et bredt intervju.

At journalister griper fatt i aktuelle samfunnstemaer, og kontakter politikere for å få vite deres mening er helt normal praksis. Det er også vår plikt overfor dere lesere. Det er faktisk ingen andre i dette landet som systematisk kontrollerer dem som bestemmer over oss alle.

Vår journalistikk blir altså i svært liten grad til ved at vi sitter på et kontor og mottar redigerte, propagandaliknende nyheter fra politikerne. Jeg tror resultatet av det ville kjedet de fleste. Og jeg skal villig innrømme at det ligger i journalistikkens vesen at vi dras lettere mot saker med konflikt enn ufarlige saker hvor alle er enige, selv om Aftenposten fortsatt bruker mye plass i løpet av et år på hva partiene vedtar og hva de står for.

De fleste aviser i Norge ble i sin tid startet av partier eller organisasjoner med behov for å spre sitt budskap. Selvsagt ansatte man da politiske journalister med samme syn. Praksisen fortsatte til lenge etter at avisene hadde løsrevet seg fra partiene. Først utpå 1980‑tallet ble praksisen endret, men samtidig gikk den politiske journalistikken over i ur-kjedelig fase. Politiske journalister skulle være så vanvittig nøytrale, nesten subtile i sin tilnærming til stoffet. Først i løpet av de siste 20 årene har norske politiske journalister blitt som sine mer moderne kolleger – pågående, kritiske og helt uinteressert i at alt og alle skal behandles med millimeterrettferdighet.

De siste ukene har jeg forsøkt en helt ny type åpenhet om hvordan vi tenker, planlegger og jobber i Aftenpostens politiske redaksjon. Jeg har fått mange konstruktive innspill, og mottar gjerne flere. Når jeg redegjør så grundig for hvordan vi jobber – og viser at de fleste kritiske artiklene går mot de regjerende partiene - er det vanskelig å argumentere med dem som uansett hevder at alle journalister er sosialister og skriver deretter.

Vår agenda er politiske nyheter som avslører dem som bestemmer – helt uavhengig av hvilket parti de er fra.

**********************************************************************************************************

Bygger fiendebilder

PER FUGELLI - professor i sosialmedisin, Universitetet i Oslo                                                   (06.09.2011)

Behovet for selvkritikk er særlig stort i Fremskrittspartiet. Men håpet er lite, skriver Per Fugelli.

Hver rose er et håp. Ikke glem! sto det med ildskrift over et hjerte av gull i Oslo Spektrum 21. august. Ikke glem – hva?

Mer samlet enn noen gang, sier kongen. For hvem, mot hva?

Bølger av kjærlighet, føler biskopene. Rettet mot hvem?

Vi kan aldri få nok av godhet og hver rose er et håp, slår statsministeren fast. For hvem?

Vi har vært gjennom uker preget av sorg, medfølelse, roser, silke og fløyel.

Samhold, nestekjærlighet og vilje til å verne norske verdier har hvilt over landet.

Det har vært klokt og godt, for oss – og håper vi, for dem som mistet sine på Utøya og i Regjeringskvartalet 22. juli.

Jens Stoltenberg har gjort den norske folkesjelen stolt og sterk ved å velge følgende svar på Anders Behring Breiviks politiske attentat: Vi skal styrke de samfunnsverdiene du mener å ramme. Følgen av din ugjerning skal bli det motsatte av ditt mål. Norge skal svare med mer demokrati, mer åpenhet, mer godhet.

Mer presise

Sannsynligvis har det vært rett å være altomfavnende og svermerisk i den første tid etter Utøya. Men nå må vi bli mer presise, konkrete, selvkritiske og ubehagelige. Det var ikke først og fremst demokratiet Behring Breivik ville ødelegge. Det var ikke primært det åpne samfunnet han ville lukke. Bombene og kulene var rettet mot innvandrerne, især muslimene. Han ville drepe statsråder og AUF-ungdommer, ikke som et mål i seg selv, men som et middel for å nå den endelige løsning: Eliminering av muslimer i Norge og Europa.

Hvis vi skal svare Behring Breivik med det motsatte av hans mål, må svar nummer én være å gjøre livet for våre medborgere med muslimsk tro tryggere, verdigere, friere. Det er naturlig at de døde på Utøya og i Regjeringskvartalet og deres pårørende har vært i sentrum for vår oppmerksomhet. Men her har vært en underlig blindhet og stillhet for det tredje offer: De 100000 medmenneskene med muslimsk tro, som bomben og kulene skulle fjerne fra landet. Hvor har statsministeren og vi vært i å spørre hvordan de har det, hvordan har udåden rammet deres trygghet, tilhørighet og fremtidstro?

Løfter til fremtiden

I talen på den nasjonale minneseremonien ga Jens Stoltenberg tre løfter til fremtiden, tre løfter som skal oppfylle de dødes liv:

  • Se og varme de som nettopp har begynt på sin sorg
  • Bekjempe ekstremisme i alle former
  • Øke sikkerheten i landet

Han glemte den fjerde nattevakt: Skape og dele verdighet, frihet og trygghet med innvandrerne, mer modig og rettferdig enn vi har gjort før Utøya.

«No man is an island entire of itself, every man, is a piece of the continent, a part of the main», skriver John Donne.

Anders Behring Breivik er en del av det norske politiske og moralske fastlandet.

Muslimhets

Det må vi våge å forstå, hvis vi skal lære av våre feil og hans udåd. Javel, det er en ugjerning begått i vanvidd, hinsides årsak-følge-logikk. Jeg mener ikke at vi som folk eller politiske partier skal dele ansvar for den. Men Behring Breiviks vrangforestillinger utviklet seg ikke i det tomme rom. Hans rasisme fikk vokse i et Norge med frodig rom for fremmedfrykt, muslimhets, ideer om det verdensomspennende Kalifatet og snikislamisering av landet. Vi må alle gå i oss selv og spørre: Har vi sendt Stoppmelding! når de negative gruppebildene av innvandrerne blir fremkalt? Har vi møtt Fatima og Ali med den åpenhet og tillit de fortjener?

Behovet for selvkritikk er særlig stort i Fremskrittspartiet. Men håpet er lite: «Vi har ikke noe å skamme oss over,» uttaler Siv Jensen til Aftenposten 2. august. I 30–40 år har Fremskrittspartiet i klar tale og i underspråk båret frem det råstoff frykt og hat mot andre menneskegrupper blir til av. Like fullt har Fremskrittspartiet i antall vært Norges største parti. Like fullt er Høyre klar til å danne regjering med Fremskrittspartiet i 2013. Like fullt har fremmedfryktens fyrvokter Carl I. Hagen kunnet gå med realistiske håp om å bli statsminister, stortingspresident og ordfører i Oslo. Mens høyreekstreme, rasistiske partier i Europa som Nasjonal Front i Frankrike, Frihetspartiet i Østerrike, Nasjonaldemokratene i Tyskland, Sverige-Demokratene, Dansk Folkeparti og Sannfinnene samler mellom 5–10 prosent, har Fremskrittspartiet i lengre tid samlet mellom 20–30 prosent av velgerne i Norge.

Faremelding

For meg er dette en faremelding. Vi må, etter det rasistiske attentat 22. juli, gå i oss selv, og spørre: Har vi reist sterk nok motmakt mot de kreftene som bygger fiendebilder av «De andre»?

Behring Breivik drepte 68 mennesker på Utøya fordi AUF er det flerkulturelle Norge i krystall. AUF er antirasisme i hjerte og handling. AUF tror på Nordahl Grieg: Skaper vi likeverd, skaper vi fred.

Fremskrittspartiet har i alle år stått for det motsatte samfunnssyn. Derfor blir det makabert når Siv Jensen uttaler: «I dag er vi alle AUF-ere.»

Nei, Frp-stortingsmann Christian Tybring-Gjedde er ikke AUF-er når han skriver: «For vi tror ikke noe på flerkultur. Vi tror det er en drøm fra Disneyland. Rotløshet satt i system. Idioti på lang sikt, og vi tror det kan komme til å rive landet vårt i filler.»

Ulf Erik Knudsen, Frp-stortingsmann, er ikke AUF-er når han fronter Facebookgruppen: «Vi som ikke vil kjøre med muslimsk drosjesjåfør.»

Carl I. Hagen er ikke AUF-er når han omtaler muslimenes profet slik: « ¿ krigsherren, voldtektsmannen og kvinnemishandleren Muhammed, som myrdet og aksepterte voldtekt som erobringsteknikk.»

Siv Jensen er ikke AUF-er når hun etter 22. juli lover å fortsette å bruke ordet «snikislamisering» om samfunnsutviklingen i Norge.

Nå må vi ut av rosenes søte narkose og slåss for det Utøyaungdommene levde og døde for: Et raust og rettferdig Norge hvor alle skal erfare verdighet, frihet og trygghet – uansett etniske gruppe og religion. Vi må våge å gi rosen et navn: Likeverd, uansett hud, uansett Gud.

***********************************************************************************************************